Mats Wawa har imponert meg på alle singlene som har kommet i forkant av denne albumdebuten, samt ep-en Scuzz fra 2018. Der heter en av låtene George Harrison Beatle. På Rock Omelette er låter oppkalt etter både The Byrds og Canned Heat. Ellers skuffer coveret til vinylutgaven meg. Her er det ingen info om de åtte medlemmene eller produksjonen av plata.

Heldigvis kunne presseskrivet fortelle meg at Mats Wawa ledes av vokalisten og gitaristen Mats Mentzen Wang, som har skrevet alle de ti låtene. Det er blåsere og/eller strykere på mange av dem. Men ikke på den rolige åpningen French (Intro), med tostemt vokal, akustisk gitar og vemodige stemninger som får meg til å tenke på 60-tallsbandet The Lovin' Spoonful (og spesielt låta Coconut Grove).

Fortsettelsen French Pt.2 avslutter albumet og er en reise à la den Euroboys la ut på i 1999 på Long Day's Flight 'Till Tomorrow. Her er det psykedeliske og jazza vibber, melankoli, gitarsolo og stemninger fra Californias vestkyst på 70-tallet.

Ellers er albumets høydepunkter de tre fengende singlene Sparkly Eyes (spretten pop som høres bergensk ut), Byrds (uskyldig vokal og herlig Byrdsy gitarriff) og den sprudlende Inside Job, som byr på elpiano, orgel og topp koring.



Ellers vil jeg trekke fram Canned Heat, med et bluesboogie-riff som 60-70-tallsbandet fra San Francisco ville ha godkjent. På slutten hører jeg faktisk litt fra Canned Heats 1968-hit On The Road Again. Og jeg liker godt den enkle, vakre, strykerbaserte instrumentalen Skit, som soundmessig hører hjemme på Pet Sounds.

Rock Omelette har også noen anonyme sanger. Men alt i alt syns jeg at Mats Wawa har utgitt en god albumdebut. De viser seg fra mange sider, og er utvilsomt dyktige musikere. Bare synd at de ikke tok seg råd til å legge ved litt info i platecoveret (bare et klistremerke fra Black Pop Records).