Brunborg leverte varene på plate, med et mykt uttrykk et sted mellom Garbarek og Arve Henriksen, men det fantes grunn til å undres hvordan han ville passe sammen med Tord Gustavsen Trios eksentriske liveframtoning. Det tok sin tid å få svar.
Etter å ha trippet forventningsfullt rundt bak sceneteppet setter nemlig Tore seg på en krakk midt på scenen, legger fra seg saksen og lukker øynene. Og der blir han sittende i nærmere et kvarter.
I mellomtiden trakterer Gustavsen, Eilertsen og Vespestad sine instrumenter på sedvanlig intim manér gjennom uutgitte Leaving Room. Gustavsen trekker melodien forsiktig igang, krøket over flygelet som en troglodytt. Eilertsen glir inn like krokrygget og begynner å trekke i bassen som Quasimodo i klokketårnet, mens Vespestad ser ut som han griner mens han visper inn rytme. De snakker med kroppen heller enn med munnen. Brunborg vugger med og digger innstendig. Så smelter han til slutt av krakken og stemmer i.
Til tross for den ynglende kroppsbruken er en Tord Gustavsen-konsert en studie i innøvd profesjonalisme. Munnstykker som vætes, bassfingre som tørkes og subtile blikk som veksles; alt vitner om nitidig koreografi og timing, selv når musikken bærer sterkest preg av improvisasjon. Den voldsomme innlevelsen framstår derfor mer som et resultat av stor kjærlighet til eget skaperverk enn som guttural villskap.
Tore Brunborg, på sin side, har Bill Murrays tilnærming til scenen. Med et forsiktig smil står han snorrett og urørlig og lar messingen stå for praten. Plassen hans fremst og midt på scenen uthever rollen Brunborg fyller i Tord Gustavsen Quartet - en sentral rolle, hvor han får fortelle sine tydelige historier der han er med, og er fullstendig passiv når de øvrige musikerne trer fram.
Her ligger noe av styrken i kvartetten some liveband. Man får oppleve ikke bare fire musikere av internasjonalt kaliber, men fire musikere som er hverandres største beundrere. Følgelig er de opptatt av å framelske både sine særegne uttrykk og samspillet i gruppa. Resultatet er fantastiske stykker som Communion, der en eksperimenterende Eilertsen-solo avløses av et radbrekkende crescendo der hele gruppa effektivt river ned eventuelle fordommer om gjengen som taffelmusikere: eller The Gift, som etter å ha trukket veksler på Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz-skiver gir Vespestad fritt spillerom til en fantastisk trommesolo.
I et fullsatt Bjørnsonhuset avsluttes dermed en ellers småglissen Moldejazz for undertegnede med bravur, rene bronkier og en illusjon av solskinn.
Foto: Silje Natalie Willard
