Akkurat da regnet sluttet og Springsteen og hans E Street band entret scenen til tonene av The Promised Land og et imponerende korrekt uttalt "Hello Oshloooo!", kunne nok jubelbrølet fra Valle Hovin høres nesten til Bergen. Med en imponerende back catalogue og en endeløs rekke låter å velge blant, er låtvalget alltid et spenningsmoment. Springsteen er kjent for å variere konsertene fra kveld til kveld, ingen konserter er like, og ønskelåter skrevet på plakater blir samlet inn av sjefen sjøl underveis i konsertene. Likevel er det noen låter som er mer åpenlyse enn andre, og siden Wrecking Ball er siste album ut var det logisk nok en del låter derfra i begynnelsen av konserten, blant annet We Take Care Of Our Own, og tittelsporet Wrecking Ball - med Jersey byttet ut med Lillehammer for anledningen. Og norgesvennen og Lillehammerhelten selv, Steven Van Zandt mottok fler av kveldens største applauser og hyllester.
Kveldens første og tyngste pustepause kom da Springsteen roet det hele ned på My City Of Ruins, en låt som nok har fått en ny mening for mange etter 22. juli. Springsteens tale innledningsvis i låta føltes som en unison omfavnelse av alle i publikum, var en subtil hyllest til alle som er borte, og en trøst og et håp om en lysere fremtid – uten en eneste gang å spesifikt nevne 22. juli. I løpet av låta håndhilste han på fansen på de første radene, og midtveis ble det nærmest religiøs stemning da han på ekte preacher-vis messet "ARE WE MISSING ANYBODY TONIGHT!?" og "If you are here, and we are here, they are here!!" mens "Come on rise up"- delen ble akkompagnert av en vanvittig allsang fra 40 000 publikummere.
Og det var fler ganger det føltes som om man var på et slags vekkelsesmøte, med Springsteen som både karismatisk leder og halvgud. Gospel-låter og spirituals samt opphissing av publikum og messing er ikke hverdagskost i rockenorge, men publikum lot seg meget villig lede med på alt Sjefen ville. En av de tidligere nevnte ønskelåtene Springsteen personlig plukket inn fra publikum, var låta Ain't Good Enough For You (som ifølge artisten kun hadde blitt spilt en gang tidligere i Ashbury Park), trengte tre forsøk fra bandet før alle husket hva de skulle gjøre, men etter det satt den som et skudd. Hungry Heart ble mottatt med jubel og allsang, før låter som Working On A Highway og Shackled And Drawn viste mangfoldet i musikken hans som spenner fra rock til blues til hardrock til rockabilly, fra country til nesten grungy toner Seattle- style.
Et av konsertens fineste øyeblikk kom på Waitin' On A Sunny Day, da ei lita jente i knallgul t-skjorte ble løftet opp på scenen av Springsteen, og i fler minutter fikk synge refrenget i mikrofonen, helt alene – med enorm applaus fra 40 000 publikummere som takk. Kveldens sålangt største jubelbrøl kom med The River, som fikk en nydelig fremfølelse uten for mye publikumsfrieri. The Rising ble en av kveldens største allsang-øyeblikk i en nydelig fremførelse, før en forvirret og tidsblind Springsteen undret seg over hvor mye klokka var, og hvor lys den norske natta var. Totalt "meaningless" ifølge ham selv. Så fikk vi en spontan-diktet låt om Steven Van Zandts Lilyhammer-eventyr og "curfews" (teksten var noe i nærheten av: "Way up North where the sun never sets / I went on TV and laid down all my bets / there's no curfew where the sun always shines / Live Nation kisses our behinds").
Så var det tid for en hitparade av de meget skjeldne; Born In The USA, Born To Run (Bruce: "STEVE, IT'S NOT DARK YET!!"), Glory Days og Seven Nights To Rock kom i rask rekkefølge (Bruce: "IT'S NOT DARK YET!!"), før vi fikk Dancing In The Dark hvor to lykkelige jenter fikk komme opp på scenen og danse med Springsteen og Van Zandt. Springsteen ga seg etterhvert ende over for den lyse natta, kollapset tilsynelatende på scena, og fikk en god dose vann i ansiktet av Van Zandt før han våknet til live igjen. Men litt alvor ble det også tid til, vi fikk en minnevideo dedisert til Clemons, saksofonisten i The E Street Band som døde for et år siden. Da klokken nærmet seg 23 som er tidsgrensen på Valle Hovin summet hele stadionen av spenning - ville bandet avslutte, eller risikere å få kontakten trukket ut i Oslo som i London? Men Springsteen slo ut med hendene, konstaterte at "It's still not dark!" - og satte igang med en nærmere kvarters lang versjon av nettopp Twist And Shout - låta som ble kuttet i London – til enorm jubel fra publikum.
Hele kalaset ble avsluttet med Nights godt på overtid. Konserten tikket inn på 3 timer og 46 minutter, og publikum konstaterte meget fornøyd at Oslo er noe mer forståelsesfull angående hva Springsteen betyr for det norske folket generelt – og fansen spesielt. En festkveld som nok kunne fortsatt i mange timer til var over for denne gang.
