Med sitt faste turnéband drar han igang Kodachrome fra tidlig 70-tall, men det hele låter rett og slett ganske rustent. Det er først etter et par låter og noen morsomheter rundt områdets urinaler at et betydelig mer samspilt band kjører gjennom Jimmy Cliffs Vietnam, en låt som glir sømløst over til Mother and Child Reunion. Paul skaper fin reggaestemning med disse to mens vi fortsetter å bevege oss igjennom solokarrieren opp mot Graceland. Det største høydepunktet i denne delen av konserten er en svingende versjon av Me And Julio Down By The Schoolyard fra 1972-albumet som bærer hans eget navn.
Midtveis i kveldens show kommer vokalgruppen Ladysmith Black Mombaza ut på scenen og gjør to egne nummer. En fin vending i konserten før resten av de Sør-Afrikanske musikerne som var med på Graceland kommer ut og backer Simon på Homeless.
Ute i publikumsmassen kan jeg skimte et Sør-Afrikansk flagg som vaier og minner om kontroversene rundt Graceland. Til tross for at Sør-Afrikanske musikere fikk vist frem sine talenter sammen med Paul Simon i 1986 var det sterke meninger rundt plateinnspillingen og konsertene som ble gjort den gang. Da Simon reiste til Sør-Afrika og gjorde innspillingen brøt han samtidig med kulturboikotten resten av verdenssamfunnet hadde rettet mot Sør-Afrikas apartheidregime, noe han måtte tåle mye kritikk for.
Solen går sakte ned over Plenen mens Simon og de Sør-Afrikanske musikerne som nå backer ham spiller seg igjennom Graceland med en fantastisk spilleglede. Til tross for at stemmen ikke henger helt med gjør Simon absolutt en god jobb på scenen, mens det regelrett gnistrer av hans medmusikanter. Det er rett og slett klasseforskjell i forhold til hans eget band som tok seg av førstedelen av konserten.
Når megahit og "guilty pleasure" You Can Call Me Al avslutter hovedsettet med sin frekke melodilinje og fantastiske basslinjer er stemningen på Plenen virkelig god. Simon & Garfunkel-svisken Sound Of Silence som første ekstranummer med Simon alene på kassegitar er den perfekte kontrasten her og det føles nesten andektig å stå blant publikum mens mørket begynner å senke seg over området.
Kveldens andre dypdykk fra tiden med Art Garfunkel, The Boxer, skaper allsang før Late In The Evening og Still Crazy After All These Years får æren av å avslutte den nesten tre timer lange seansen i Bergen. Til tross for en noe rusten start tar det seg veldig opp når backingbandet fra Graceland-tiden kommer på scenen. 70 år gamle Paul Simon viser seg å være langt sprekere enn størstedelen av det godt voksne publikummet på Plenen.
Foto: Tord Litleskare
Sjekk Paul Simons fremføring av You Can Call Me Al på fjorårets Glastonbury:
Paul Simon Official
