Prisen for onsdagens mest høylydte og dedikerte fanskare går utvilsomt til Florence + the Machine. De tålmodigste hadde ventet i timesvis foran Engascenen, og stemningen nærmet seg bristepunktet da Florence Welch med band endelig entret scenen i 19:30 tiden onsdag kveld. Florence, innhyllet i flagrende gevanter som kunne minne om en hakket mer gotisk versjon av Kate Bush' klær i “Wuthering Heights”- videoen, var et dramatisk skue der hun sto på scenen omgitt av vindmaskiner, svartkledte musikere og en stor vakker harpe.

Dramatisk er et nøkkelord som omtaler hele Florences konsert, gestene er dramatisk, dansingen er dramatisk, og musikken er dramatisk. Det som bryter opp i dette er de plutselige og uforståelige skiftningene i karakter – i et øyeblikk er hun som tatt ut av en ballett eller en opera, et bilde på mystikk, magi og skjønnhet mens i neste spretter hun over scena som en rockstjerne eller hopper opp og ned og oppfordrer publikum til å gjøre det samme – men samtidig gjør dette henne litt lettere å svelge og ikke FOR parodisk teatralsk, noe som lett kunne vært resultatet på en scene i en grønn park omgitt av betong, i strålende solskinn. På en arena derimot, hadde nok det teatralske passet perfekt inn, og illusjonen ville vært komplett.

picture

Florence lekte med publikum, og ikke lenge etter at konserten startet fikk hun halve publikum til å sette seg på hverandres skuldre, og å klemme sidemannen enten man kjente dem eller ikke. Likevel var det musikken som var i forsetet på gårsdagens konsert, og til tross for at Florence + the Machine sålangt kun har gitt ut to album, var det litt av en hitparade vi ble servert på Engascenen. Fra første låt ut, Only If For A Night til låter som What The Water Gave Me, Rabbit Heart (Raise It Up), Spectrum (Say My Name) og Never Let Me Go - det var hit etter hit etter hit. En av kvalitetene ved musikken til Florence er at selv hvor overdådig og klangfull den er på plate, så gjør den seg minst like godt nedstrippet i et live festivalformat.

Selv om fler av låtene faktisk gagnet på dette, var det som ofte trakk ned inntrykket igjen vokalprestasjonene til Florence. Der hun ikke makter å synge hovedvokallinjene i sine egne låter er det backup-sangeren som må trå til på de høye tonene mens Welch selv legger seg inn som annenvokal. I tillegg var det av og til i sureste laget, spesielt på Shake It Out som rett og slett var falsk fra start til slutt. Kan ha vært tekniske problemer, men ubehagelig å høre på like fullt. Konserten ble derimot avsluttet mye sterkere vokalmessig, med to av bandets største hits, Dog Days Are Over og No Light, No Light til full allsang av publikum.