På scenen var det kun den smørblide trommeslageren Alan “Reni” Wren som var iført bøttehatt, men Øya-publikummet stilte mannssterke opp i sent åtti-/tidlig nittitallsfinstasen og ønsket The Stone Roses velkomne til Middelalderparken med batikk, jeansjakker og mangt et eksemplar av den ikoniske hattetypen. Det var ingen tvil om at folk forventet et storslagent gjensyn med det legendariske “madchester”-bandet på deres etterlengtede gjenforeningsturné, og kveldens headliner skuffet ikke.
Allerede fra den velkjente åpningsbassgangen til det selvsagte førstenummeret I Wanna Be Adored var det tydelig at Enga-scenen hadde fått besøk av et Stone Roses i toppform, anført av en sedvanlig slentrende Ian Brown som hadde tatt seg bryet med å lære seg å snøfte “tusen takk” mellom låtene. Han rusler lett tilbakelent frem og tilbake på scenen med en swagger det skal godt gjøres å overgå, og ser mest ut som han har lyst til å skalle ned hver og en i publikum. Hvis han gidder. Likevel var han omtenksom nok til gjentatte ganger å spørre om folk trivdes bak i rekkene, og etter den allsangispedde jubelen å dømme gjorde de fleste nettopp dét.
Bandet fulgte opp den knallsterke åpningslåten med en hitparade av de sjeldne, og leverte låter både fra Second Coming og det epokegjørende selvtitulerte mesterverket av en debutplate. I tillegg fikk det takknemlige Øya-publikummet servert et par låter som ikke fikk plass på de to fullengderne bandet rakk å gi ut før de ble oppløst i 1996. B-siden Mersey Paradise og den fabelaktige popperlen Sally Cinnamon fra EP-en ved samme navn mottok vel så mye jubel som albumlåtene og den psykedelisk jampregede suksessingelen Fool’s Gold.I løpet av halvannen time fikk The Stone Roses plass til alle de velkjente låtene, og leverte dem i såpass overbevisende utgaver at de ikke levnet noen tvil om at gjenforeningen var vel verdt ventingen. Under Shoot You Down fikk den elegant slentrende britpopen følge av dalende blå sitroner, som de på det ikoniske albumomslaget, på storskjermen. De seige, psykedeliaflørtende partiene, blant annet i overgangen mellom Waterfall og Don’t Stop, ga John Squire rom til leken gitarutfoldelse. Den stødige rytmeseksjonen til nevnte Reni og Gary “Mani” Mounfields fargesprakende bass er eksperimentell nok til å bidra til å trekke låtene ut i det nærmest syrete landskapet som forventes av Stone Roses. Ian Brown bidro med en tamburinføring Liam Gallagher kan prøve å etterape i det uendelige, og oste selvsikkerhet med sin karakteristiske “cocky” opptreden. Han har aldri vært kjent for å synge spesielt rent, og var tidvis ute på viddene vokalmessig, men for Stone Roses-tilhengere er det bare en del av sjarmen.
Etter en knallsterk rekke låter bestående av Love Spreads, Made of Stone og madchesterhymnen This is the One mot slutten av konserten, dyttet Brown publikum over i allsangekstase med fanfavoritten She Bangs the Drums. Avslutningsvis, og intet mindre enn perfekt passende for en gjenforeningsturné, ble vi servert en lang og utmerket svulstig utgave av I am the Ressurection. Etter å ha gjort sitt rent musikalsk for kvelden underholdt Brown ved å sende papirflyformede setlister til publikum og kjøre et utsøkt surrealistisk dukketeater med en Bruce Lee i miniatyr til glede for publikum via storskjermen, til tonene av den jampregede utroen fra debutalbumet. En rørende gruppeklem avslutter en fabelaktig hitparade som på glimrende vis trumfet de skyhøye forventningene til en av årets største Øya-bookinger, en konsert som for Stone Roses-fans flest vil bli stående som et eksempel på hvor gjennomtrivelig en kveld i Middelalderparken kan være.
Foto: Markus Thorsen
The Stone Roses på nett
