Det var en enorm menneskemengde som hadde samlet seg foran Enga-scenen da guttene skulle spille, og med et meget enkelt sceneoppsett med kun det fargerike trommesettet til Patrick Carney og mikrofonen til Dan Auerbach i front, var det klart hvor fokuset til konserten ville ligge. Her handlet alt om musikken, og lite om det visuelle – den rake motsetning til headlinerkonserten Björk gjorde kvelden før. Og enkelt er et nøkkelord i forhold til hele konserten. Ingen fiksfakserier, ingen effekter, ikke noe pyro - kun musikk, godt spilt, godt skrevet og godt formidlet musikk.
Fra guttene gikk på scenen og satte i gang kalaset med Howlin' For You fra skiva Brothers fikk vi en god blanding av gammelt og nytt materiale, med noe hovedvekt på låter fra El Camino. Run Right Back, Same Old Thing og Dead and Gone var tidlige høydepunkter før megahiten Gold On The Ceiling fikk hele Enga til å eksplodere i et øredøvende jubelbrøl.
Herfra og nesten ut til slutten var konserten gjevn, på godt og vondt. At guttene har rutine hjelper på kvaliteten, men de brukte det ikke som en hvilepute, konserten hadde greit driv fra start til slutt. Dessverre var det så gjevnt og trygt, uten topper eller bølgedaler, at det nesten kunne bli litt kjedelig en periode. Dette satte de effektivt stopper for da deler av Little Black Submarine ble nydelig fremført akkustisk på scena før resten av bandet ble med i en eksplosiv avslutning. Vakkert!
Scenedekoren fikk også en liten oppgradering etterhvert da en gedigen diskokule dukket opp og sendte lysstråler over hele området. Andre låter vi fikk høre var Money Maker, Strange Times og Nova Baby, før Lonely Boy avsluttet hovedsettet og bakken gynget som følge av alle de hoppende og jublende menneskene.
Til publikums store glede kom bandet tilbake ut på scenen for å spille enda litt mer, og vi fikk blant annet høre I Got Mine, mens teksten “THE BLACK KEYS” lyste i gedigne bokstaver bak på scena. En storslagen avslutning på en konsert som var i overkant gjevn og trygg, men meget godt gjennomført, og perfekt som hovedscenas avslutning på den nest siste Øyadagen i 2012.
