Kompromissløs konsert for fansen
Det som startet som et enmannsprosjekt i garasjen til vokalist, gitarist og låtskriver Dylan Baldi, har fra utgivelsen av årets fabelaktige Steve Albini-produserte plate Attack on Memory av blitt et fullstendig band som turnerer klubber og festivaler i kjølvannet av albumsuksessen. Også Norge har fått besøk av den hyllede post-hardcore-kvartetten tidligere i år, på en allerede sagnomsust Revolver-konsert. Denne fredagskvelden var det Vika-scenen under årets Øyafestival som sto for tur, og hypen rundt bandet bidro nok til å trekke et forholdsvis stort og variert publikum til den lille scenen ved vannkanten.
Dessverre anstrengte ikke bandet seg det spor for å gjøre seg tilgjengelig for et typisk festivalpublikum, som i vel så stor grad som fans besto av nysgjerrige førstegangslyttere. Den lite publikumsvennlige opptredenen, med en Baldi som stort sett leverte sin sjarmerende energifulle, tenåringsaktige vokal med øynene lukket og det lange partiet i Wasted Days der alle vendte ryggen til publikum og gjentok det monotone riffet i flere minutter, bidro nok ikke til å tiltrekke særlig mange nye tilhengere.
 Fansen, derimot, virket strålende fornøyd med den kompromissløse pakken Cloud Nothings serverte i løpet av det korte Øya-settet. Allerede fra den friske åpningslåten Fall In var det tilløp til allsang og taktfast hoderisting foran scenen. Emo- og so-cal-punk-elementene i de mer melodiøse Stay Useless og Our Plans leveres med beundringsverdig ungdommelig energi og entusiasme, men i likhet med flere av låtene drukner de litt i lydbildet, der vokal og bass er mikset underlig lavt.
Det er ingen tvil om at 20 år gamle Dylan Baldi og kumpanene hans er tvers igjennom talentfulle, men i tråd med punkestetikken de omfavner spiller de slurvete og tidvis rett og slett ustødig med små, tilsynelatende utilsiktede taktskifter. For de som kjenner bandet allerede eller er vant til sjangrene Cloud Nothings trakterer fremstår denne enkle, ærlige tilnærmingen som sjarmerende, men heller ikke dette er noe som gjør seg særlig godt foran et utålmodig festivalpublikum.
I det hele tatt kjører Cloud Nothings en herlig skitten punkpakke som funker særdeles godt på plate og på klubbkonserter for folk som vet hva de går til og får det de forventer av et vitalt, tøft og hjertens ærlig band, som aldri fant seg helt til rette i festivalsettingen med samme fremgangsmåte. Avslutningen med den rifftunge No Sentiment og den seige albumåpneren No Future / No Past funket bedre og trakk opp helhetsinntrykket noe. Likevel er inntrykket en sitter igjen med etter endt konsert er at Cloud Nothings kanskje hadde gjort seg bedre på en Øya-natt-klubbgig enn de gjorde i en festivalsetting som denne.
Foto: Julie Moen
Cloud Nothings på nett
|
