At Charles Bradley aldri slo igjennom på 60- og 70-tallet er et lite mysterium. Desto hyggeligere er det at mannen endelig kunne slippe sin debutplate ifjor etter å ha gitt ut en fin stripe singler på Daptone Records de siste ti årene. På Øyas hovedscene var det mye ektefølt kjærlighet mellom artist og publikum da hovedpersonen selv entret scenen etter en liten oppvarming fra hans unge backingband The Extraordinaires.

Dette er klassisk soul med en vokalist som virkelig er takknemlig for å kunne få spille på en scene i 2012. Charles flørter med publikum og veksler mellom det sarte og det røffe med kule sporadiske vrel underveis i låtene.

picture

Mest av alt minner han om sitt store idol, James Brown, både i bevegelser og syngestil. Det låter skikkelig funky til tider fra et ekstremt samspilt og tight backingband og Charles selv er den fødte scenepersonlighet. En drøy times gjennomkjøring av materialet fra No Time For Dreaming passer perfekt for den stadig voksende folkemassen ved Engascenen på festivalens siste dag.

Musikk trenger ikke være orginal så lenge det er så bunnsolid som dette. Mange kan stå på en scene og gjøre noen låter, men få kan fremstå så ekte som Charles Bradley når han messer ut Why Is It So Hard som sistelåt denne lørdagen.



Foto: Tord Litleskare