Sent lørdag kveld var det tid for den store finalen på Øyafestivalen, og for Øyapublikummet sto valget mellom to åpenbare finalister med tanke på avslutningskonsert – enten Bon Iver eller Karpe Diem. De som valgte Karpe Diem angret nok ikke et sekund på sin avgjørelse, makan til fyrverkeri skal man lete lenger etter! Den siste tiden har det stormet rundt de to Osloguttene med umusikalske diskusjoner og synsing fra fler hold, men ingen var villige til å la dette legge en demper på stemningen, hverken de på eller de foran scenen.

Isteden spilte Karpe Diem på sin tredje Øyakonsert i karrieren fletta av de oppmøtte i en fantastisk konsert hvor hitsene dundret fra scenen i et vanvittig tempo; Vestkantsvartinga, Sminke, Snøhvit, Regnvær, Toyota'n til Magdi, Her og Påfugl den ene etter den andre! Låter med tidvis seriøse undertoner og tyngde, men så lekende og sprudlende fremført at alvoret bare lød som et ettertenksomt sus i bakgrunnen. Guttene er ytterst profesjonelle på scenen, og rutinen de har oppbygget seg etter femten år i bransjen kommer godt med på en konsert av slik størrelse, men likevel viser de slik spilleglede og takknemlighet over å få drive med musikk på dette nivået, at det like gjerne kunne vært deres første store konsert – noe det så visst ikke er.

picture

Med seg på scena hadde de dyktige musikere, samt gjestestrykere på blant annet Tusen Tegninger som ga den allerede stortlydende musikken nærmest symfoniske dimensjoner, og i tillegg gjorde det hele enda mer visuelt imponerende. Når vi i tillegg fikk pyro, røyksøyler og fyrverkeri var det som om hele Engascenen eksploderte i jubel, lys og lyd. Midt under konserten ble det plutselig trillet en gigantisk sofa ut på scenen, hvor bandet satte seg godt til rette og vi fikk noen låter servert fra sofakroken, bokstavelig talt. Gutta forklarte at de ville prøve å gjenskape intimiteten ved stuekonserter på en slik stor konsert, så de hadde googlet “verdens største sofa”, og: «her er den! Den er fra Kina!»

Vi fikk høre en nydelig nedstrippet versjon av Byduer i Dur, før hele bandet joinet inn på slutten og det hele kulminerte i dundrende elektronika, lys-show, røyksøyker, vill dans og allsang fra de mange tusen fremmøtte. Hovedsettet ble avsluttet med megahiten Ruter, som ble introdusert som “Lyden av å gjøre en klin umulig ting mulig”.

picture

Ingen hadde klaget om konserten var ferdig alt der, men for å gjøre det hele enda større, sette enda en spiker i kista, gå enda høyere, enda lenger, og å gjøre alt enda vakrere og enda varmere kom guttene tilbake og leverte en smertelig vakker versjon av Stjernestøv mens hele Enga sang med, danset med, og det glitret av fyrverkeri over hele himmelen. Vanvittig!

De som valgte å gå et annet sted, eller av uforståelige grunner boikottet konserten, gikk glipp av mer enn bare et fantastisk show. De gikk glipp av halvannen time som sto i toleransens tegn; av samlende musikk med et budskap om åpenhet og ærlighet; av to prinser av Oslo som på uforglemmelig vis vant Øyafestivalen denne lørdagskvelden.