Det er lørdag og klokka blir nesten 20.00 før jeg kommer meg av sted. 1 time og 36 minutter sier GPS-en. På riksvei 250 mellom Dokka og Lillehammer møter jeg en Golf 2 som kjører stealth i natta. Ser den nesten ikke før den passerer. Ingen lys. Mine lys avslører dog en bil full av folk. Jeg skvetter og ringer etter et par minutters tvekande purken. I tilfelle de kjører i hjæl seg selv eller noen andre vil jeg ikke det skal være fordi jeg ikke gadd å ta en telefon. Politimannen på 112 svarer og responderer som om jeg forsøker å rapportere at noen har tråkket i salathagen min og stukket av. Vel vel, da har jeg gjort min hykleriske borgerplikt i det minste. Jeg glemmer det hele og gleder meg heller til konserten.

Sist jeg så Shit City var i kjelleren på nå nedlagte So What, nå kjelleren på nedlagte Garage i Oslo. Da ble jeg slått av stolen. På en veldig fin måte. I kveld skal de spille på Felix i Lillehammer.

Opening act er Torgeir Waldemar. Han har med seg Janne Hea Svebakken som kordame og andrestemme. I løpet av de tre låtene de er tilgodesett drar de oss med inn i melankolien fra Mississippi-deltaet med to stemmer og en akkustisk gitar. Det nakne ropet i ”Take Me Home” erstattes og fletter seg inn i noe så nær en negro spiritual man kommer i ”Burden”. Til avslutning varter de opp med en tradlåt. ”you´ll Never Leave Harlan Alive”. Det føles som å ha tråkket rett inn i et hippiekollektiv. Bare bedre. Det går ikke an å beskrive denne musikken med ord. Det er vakkert og river sjela di i fillebiter. Alt jeg kan si er: Får du sjansen til å overvære en konsert med Torgeir Waldemar bør du ta den. Dersom ryktet ikke lyver er det ikke lenge til han har noe ferdig innspilt heller. Du finnern´ på Facebook.

Du må værra på stasssjon når toget går. Og i kjelleren på Felix var det ca 100 passasjerer på perongen. Øyemål har aldri vært min sterke side så dersom du var der, og har tellinga, arrester meg gjerne.

Photobucket

Når Shit City forlater stasjonen er det med Waldemar og Janne i restaurantvognen. Det spas på rikelig med køl og det varer ikke lenge før det er dansing forran scenen. Det er 9 personer på scenen (tror jeg) som alle helt åpenbart har sin plass i ”denne søplegjengen jeg har fått æren av å dra på tur med” som Hr. Waldemar så flott uttrykte det da han gikk på.

I følge presseskrivet spiller gutta i Shit City “countryrock og americana og samler seg rundt en dyp kjærlighet til The Allman Brothers, CSNY, Gram Parsons og The Band”. Det stemmer. Det gynger, duver, tøffer, sparker og flyter. Av og til så langt ut i svingene at det rakler, men det hentes inn igjen. De spiller i snaue to timer kun avbrutt av en ti minutter røykepause midt inn der. Foten min går kontiuerlig under hele konserten.

Undertegnedes favoritter på den nyuttgitte skiva? Hele skiva. Men spesielt ”Six Stroke Engine”, ”Golden Tunes” og den seige og nedpå ”Sitting On A Train”. Fra konserten på Felix holder jeg en knapp på en av de siste de spilte. ”Leave Evil Lady”. Denne er fra skiva ”God Bless Our Home” som kom ut i 2007. Den er like fordømt fin i dag.