Mew har gjestet Stavanger to ganger tidligere, som forband for R.E.M. på Viking stadion i 2005 og på festivalen Rått og Råde for to år siden. Jeg var til stede på sistnevnte opptreden, der bandet leverte et solid sett til siddiser som så like mye på glasset som på scenen.
Forrige uke åpnet Stavanger konserthus for publikum, lørdagens konsert med Mew var en del av det nye konserthusets åpningsprogram.
Første del av settet var strålende, Mew innledet med en ny låt, før de fortsatte med en musikalsk sanseeksplosjon. The Zookeeper’s Boy, Am I Wry?, 156 og The Snow Brigade er blant bandets beste låter. De hørtes enda bedre ut i konserthuset. Lyden var bortimot perfekt og framføringen prikkfri. Bak bandet hang et stort lerret som viste animasjoner til hver låt. Bildene var synkronisert med musikken, bandet bommet ikke på en eneste takt.
Neste del av konserten var for den mer kompetente konsertgjenger, Silas The Magic car, Sometimes Life Isn’t Easy og Hawaii er roligere og krever dermed mer fra et - i går kveld - høflig, men nokså uengasjert publikum. Grepet som bandet fikk om den halvfulle salen innledningsvis var i ferd med å glippe. En god avslutning med blant andre Apocalypso, Comforting Sounds og Special, fikk likevel ikke stemningen opp på toppnivå igjen.
Dette var en fantastisk konsert, selv om mottakelsen ikke alltid sto i stil. Stavanger konserthus er en glimrende arena, også for rockekonserter. Det er litt uklart om byen har folka til å fylle opp lokalene. Oppmøtet på rundt 800 mennesker var bra, men det virket ikke som om det voksne og stort sett veloppdragne, men småpludrende, publikummet hadde et spesielt sterkt forhold til verken alternativrock generelt eller Mew spesielt. Det er flere forklaringer på dette. Stavanger har ikke den samme studentmassen som Oslo, Bergen og Trondheim. Det er stort sett disse som fyller salene i de andre byene. Men kanskje finnes hovedårsaken i vår nære fortid. Flaks, dyktighet og en beruset dansk forhandlingsleder under havrettsforhandlingene mellom Norge og Danmark på slutten av 1960-tallet ga oss områder på kontinentalsokkelen som senere viste seg å inneholde store oljereservoarer. Danskene fikk senere noe annet fra havet, sirenen Jonas Bjerre. Han forsøkte i går å forføre oljebyen. Men Statoilmannskapet lot seg ikke binde til masta og forlot milliardbygget sitt relativt uberørt.
Foto: Tormod Aass
