På Harpa, det store operahuset, ble det i restauranten toppetasjen spilt fler konserter utover dagen, med publikum sittende i sofagrupper i trappen ned til etasjene nedenfor.
En av artistene som opptrådte på toppen av Harpa var elektronikaartisten Úlfur, som hadde med seg blåsere og gitarister på den bittelille scenen. Úlfur, som også spiller bass i metalcorebandet Swords of Chaos, kalte seg tidligere Klive, men bruker nå sitt fornavn som artistnavn. Musikken hans er svevende, eterisk, ødslig og med enorme lydlandskap, som høres ut som om de er inspirert av de endeløse golde lavaområdene på Sagaøya. Veldig skjelden på restaurantkonserer får man publikum til å tie helt stille under musikk med stille partier, men det var akkurat det som skjedde. Med musikk som trollbant publikum mens stormen raste utenfor var det en magisk halvtime vi fikk oppleve med Úlfur på Harpa.
På Reykjavík Art Museum var Prins Póló den første ordentlige konserten for kvelden for Musikknyheters utsendte. Prins Póló besøkte Oslo under by:Larm i februar, men hadde et stort sett islandsk publikum da han spilte i lavvoen på Youngstorget, og er nok fortsatt et ukjent navn i norsk sammenheng. “Prinsen”, som han også kalles, har en meget humoristisk tone i musikken sin, og kan nok ha et vanskelig konsept for mange å forstå der han med pappkrone hodet synger på islandsk om spagetti og kjøttboller eller kakao, og opplyser på hvert show at oppskriftene på maten han synger om kan fåes etter konserten. Men i tillegg til å synge om mat og lokale steder i Reykjavík, har Prinsen også utrolig fengende musikk, catchy poprock som er vanskelig å ikke smile av uansett om man forstår tekstene eller ikke. Også mellom låtene står humoren i forsetet, og konsertene hans blir ofte sammenlignet med standup, noe publikum vet å sette pris på – og forventer. Skal man se Prins Póló live, vil man komme til å ha det gøy! Men det er også kvalitet over musikken, og med låter som Niðrá Strönd, Tipp Topp og Föstudagsmessa fikk vi en meget underholdene, men altfor kort konsert.
Et av festivalens høydepunkter fikk vi på Harpa, med bandet Agent Fresco! Med tanke på et internasjonalt potensiale må Agent Fresco være noe av det mest spennende som har dukket opp på Sagaøya de siste årene. Bandet spiller en kompleks type rock, med rytmeskifte støtt og stadig, kompliserte akkordforandringer, og innslag av både hardrock, psykedelia og klassisk musikk. På toppen av det hele ligger den vanvittig sterke stemmen til vokalist Arnór Dan Arnársson og leker seg. Bandet har vunnet fler priser og også medlemmene har plukket med seg priser som “beste gitarist”, “beste bassist” og “beste trommis”. Sammen er de et fyrverkeri live, og leverte en konsert som fikk publikum til å glemme å puste store deler av tiden. Bandet er snart aktuelle med ny musikk, og man kan jo håpe de tar seg en tur til våre breddegrader når det skal promoteres, dette er et band som bør få oppleves også på norsk jord!
Lørdagskvelden ble avsluttet med Retro Stefson, et band som er vant til å få folk til å jobbe for moroa. I går var intet unntak, det ble en svett time på Harpa med et band som er mestere i å dirigere publikum. Det ble milelang jenka, aerobic, hopping, klapping, og ikke minst masse masse dansing i et rom som ble varmere og varmere for hvert minutt som gikk. Retro Stefson spiller en spennende musikk som blander blant annet soul, R&B, hiphop, pop, afrikanske rytmer og rock, og med scenen full av musikere ble det masse lyd for publikum å slippe seg løs til. Det er et herlig fravær av jantelov på øya, og når bandmedlemmene ikke det minste redde for å drite seg ut med dansing og tulling, mister også det internasjonale publikummet hemningene og kaster seg med i leken. En meget underholdende time med et meget lystig band.
