Med fire sterke album på samvittigheten har Baltimore-duoen Beach House rukket å bli vår tids go to-band for behagelig drømmepop. Etter det store internasjonale gjennombruddet med Teen Dream fra 2010 og årets kritikerroste Bloom har de også fått en solid tilhengerskare her til lands. Da de i går inntok Sentrum Scene var dét tydelig, for konserten var utsolgt og lokalet fullstappet av folk.
Heldigvis har Beach House’ varme poplåter evnen til å myke opp et litt forknytt norsk publikum, som likevel jublet aller mest da det viste seg at vokalist og keyboardist Victoria Legrand hadde benyttet seg av det eldste trikset i boken og lært seg å si “tusen takk” på norsk. Beach House er ikke noe utpreget konsertband, og låtene høres med få unntak ganske like ut som på plate. Legrand og gitarist Alex Scally hadde med seg turnétrommis Dan Franz, som bidro med myke, stødige paukeslag over shoegazegitaren og Legrands melodiøse keyboardhooks. Sammen serverte de fine versjoner av Wild og The Hours fra Bloom, Turtle Island fra Devotion, samt Walk in the Park og åpningssporet Zebra fra Teen Dream.
Den litt introverte opptredenen gjør det vanskelig for bandet virkelig å engasjere et så stort publikum. Også stage banteren var knapp; det var først etter tredje låt Legrand bød på et "how you feelin'?", før hun igjen dykket inn i musikken. På mange måter er det forfriskende å se et band av Beach House' kaliber, Pitchfork-yndlinger og hipsterfavoritter som de er, forsøke å la musikken stå for underholdningen uten potensielt forstyrrende fjaseelementer. Likevel skal det mere til enn mystikk i form av ekstensiv røykmaskinbruk og et pent lysshow for å unngå at den noe monotone fremtoningen oppleves som kjedelig. Beach House slet tidvis med å holde på oppmerksomheten til det varierte og mangfoldige Oslo-publikummet, med unntak av de aller ivrigste foran scenen.
Heldigvis har bandet noen knakende gode låter å veie opp for det småkjedelige uttrykket med. Lekre Norway, drømmepopperlen som ble til takket være en Lydverket-idé på en togtur mellom Bergen og Oslo, ble upåklagelig fremført foran et backdrop av funklende stjernelys. Også den nydelig sentimentale Wishes fra Bloom, fremsto som et høydepunkt der den kledelig hese og likevel silkemyke stemmeprakten til Legrand virkelig kom til sin rett.
Før de avsluttet hovedsettet med åpningssporet fra Bloom, den herlig svulstige psykedeliaflørten Myth, proklamerte Legrand at "you've been a wonderful group of people" og virket oppriktig rørt over det mannssterke oppmøtet. Bandet satte inn nådestøtet med ekstranumrene; fabelaktige 10 Mile Stereo kulminerte i en kraftig avslutning verdig det suggererende monsteret av en låt den er. Da de rundet av med Irene, det lange, luftige avslutningssporet fra Bloom, forlot de tre silhuettene på scenen et Oslo-publikum som så ut til å ha glemt de småkjedelige partiene mellom de lekre øyeblikkene av utsøkt drømmepop som utgjorde kveldens konsert.
Foto: Jørgen Kvalsvik
