Forrige gang amerikanske Walk The Moon besøkte Norge var det som Fun.s fargeglade oppvarmings-band på Rockefeller med et kort, men intenst, support-sett. Et halvt år senere var de tilbake, denne gang som hovedband. Selv om guttas første norske headlining-gig var på en noe mindre scene, lille John Dee, virket gutta mer enn fornøyde over å få ha navnet sitt øverst på plakaten så langt hjemmefra, og det var et sprudlende band som tok i mot fansen på en kald mandagskveld. Da Walk The Moons oppvarmingsband måtte melde avbud pga personlige årsaker var det guttas egne tour manager Blake O'Brien som steppet inn, til tross for at resten av bandet hans var hjemme i USA. Dermed ble det et akustisk sett med en nervøs Blake og gitaren hans, som ble meget godt mottatt av publikum.

picture


Men om stemningen var god under supportsettet var den elektrisk da Walk The Moon selv gikk på scenen og trådte i gang med låtene Quesedilla og Next In Linefra bandets selvtitulerte album. Publikum, for anledningen med ansiktsmaling som matchet bandets, var like innstilt som bandet på å gjøre dette til en festkveld, og brøt alle “regler” om at nordmenn er kalde, reserverte, og foretrekker å stå stille på konserter og nikke med hodet. Her var det full allsang og dansing fra første låt, og selv på platået bak miksepulten var det uvanlig mye liv. Det er ikke noe man ser ofte en mandagskveld i Norge, noe bandet også tydeligvis hadde blitt gjort oppmerksomme på før konserten – vokalist Nicholas Petricca uttrykte stor glede over at publikum motbeviste våre egne fordommer, og satte i gang med neste akrobatiske nummer.

Og akrobatikk, energi og aktivitet var nøkkelord gjennom hele konserten. Bandet spiller en meget lystig og catchy indiepop som kan minne om både Two Door Cinema Club, Panic! At The Disco og Vampire Weekend. Men der de andre bandene stort sett baserer konsertene sine på ren formidling av musikk, har Walk The Moon lagt fokuset på selve showet, med energisk fremføring, fargeglade klær og ansiktsmaling, bevegelse og ikke minst kontakt med publikum. Petricca råflørtet med publikum og sjarmerte de aller fleste i senk, bassist Kevin Ray og gitarist Eli Maiman danser rundt med instrumentene sine, og til og med trommis Sean Waugaman hoppet og spratt bak trommene sine. Innimellom ble det nærmest servert aerobic-øvelser fra scenen, og publikum lot seg ikke be to ganger. Til tross for alt dette gikk det likevel ikke utover musikken. Lyden var usedvanlig god til John Dee å være, og bandet var imponerende tighte selv midt oppe i de merkeligste sprell. Dermed ble det underholdende også for de som av en eller annen grunn ikke lot seg rive med i dansen.

picture


Med låter som singelen Tightrope, Anywayican og Lisa Baby var det likevel vanskelig å stå stille selv for den mest introverte tilhører, mens Shiver Shiver nesten ble i overkant erotisk. Men de rytmiske og dansbare låtene sto i forsetet denne kvelden, og utover i konserten virket publikum nesten slitne av all aktiviteten, mens bandet bare fikk mer og mer energi. Til slutt tok Petricca grep, og lot publikum være med på avspenningsøvelser som kunne vært med på en hvilken som helst “selvforbedrings”-CD; “Visualisér all dritten du har opplevd i uken som har gått, krøll det sammen til en liten ball og dytt ballen bort til alt som er igjen på innsiden er godt – og nå kan du løfte en bil”. Dette ble da selvsagt etterfulgt av nettopp I Can Lift A Car, en låt som med sitt triumferende “rope-refreng” er skreddersydd for scenen og som skapte kveldens desidert beste stemning blant et publikum som villig lot seg føre med i både håndbevegelser og allsang.

Høydepunktet musikkmessig sett var det derimot en ballade som sto for; Iscariot begynte nærmest som et a capella nummer med bare bass og keyboard til å støtte opp om vokalharmoniene, men gjennom en elegant påbygning endte den opp i en buldrende, øredøvende og nesten overveldende kraftfull finale som på en overbevisende og nydelig måte viste frem guttenes musikalske talent midt oppe i sirkuset som ellers rådet på scenen. Det ville nemlig vært enkelt å avfeie Walk The Moon som en ren sjarm-betinget suksess; de ER elektriske på scenen, og det oser sjarm av alt de gjør. Og i all sannhet hadde nok konserten vært meget annerledes og tapt seg noen hakk dersom fokuset hadde vært på musikken alene. Ikke fordi musikken ikke er bra og ville dratt det hele ned, men heller fordi den sprudlende oppvisningen høyner opplevelsen og gir det hele en ekstra dytt oppover. De bruker ikke sjarmen, effektene og "fjolleriet" for å maskere manglende evner, men for å krydre liveopplevelsen.

picture


Hovedsettet ble avsluttet med storhiten Anna Sun, før bandet ydmykt takket for seg, og etter en liten pause kom de tilbake på scena og fremførte Jenny som siste nummer for kvelden. Med lovnader fra et fornøyd band om at de vil komme tilbake så snart som mulig, kunne et varmt, svett og slitent publikum vandre ut i den kalde vinternatten, etter en vitamininnsprøytning som nok vil vare en stund.


Eli Maiman hadde etter konserten følgende melding til Musikknyheters lesere: «Konserten var fantastisk, og vi kan knapt vente med å få komme tilbake!»
Musikknyheter slo også av en prat med hele Walk The Moon før konserten startet, les det her!

Les vårt intervju med Walk the Moon her!