Torsdag kveld var det endelig klart for et av årets hittil mest etterlengtede konserter for veldig mange,picture
Mumford & Sons i Oslo Spektrum. Etter at konserten som originalt skulle være på Sentrum Scene ble utsolgt på null tid, ble den oppgradert til Oslos storstue - til stor fortvilelse for de som hadde sett frem til tidenes intimkonsert, men til enorm glede for alle som nå likevel fikk sjansen til å skaffe seg billett.

Et utsolgt Spektrum sto klare som tente lys da Marcus Mumford & co eksploderte inn på scena med låta Babel fra skiva med samme navn. Det var banjo, det var akustiske gitarer, det var allsang og et publikum i pur ekstase. En ekstase som varte. Lenge. Bandet fortsatte nemlig like godt med en av sine aller største hits I Will Wait, og da Marcus oppfordret den sittende delen publikum til å reise seg var det totalt unødvendig – de var forlengst oppe av setene. Veggen av lyd som slo tilbake mot scena fra publikum var massiv og selv bandet så overrasket ut over responsen fra publikummet som fikk se dem for første gang på norsk jord.

Oppskriften til bandet er enkel og effektiv; allsangvennlige refrenger, tramperytmer, lekende og løpende banjo og vokalharmonier. Låter som begynner rolig for så å bygge seg opp gjennom lokkende crescendoer til eksplosive og storslåtte finaler - og det funker! Det funker på plate, og det funker enda bedre live. Når bandet så i tillegg fikk hjelp av både strykere og blåsere på scenen var lydbildet komplett og fyldig, en ren nytelse for øret. Og publikum lot seg villig forføre. Uansett om de fikk servert singler eller albumlåter, ballader eller uptempo, var det ren og skjær fryd som strømmet gjennom publikum og tilbake mot scenen. Allsang, trampeklapp, jubel og dansing. Hele konserten gjennom.

picture

Med kun to album på discografien har bandet likevel nok av godbiter å velge blant selv utenom singlene, og serverte låter som White Blank Page, Holland Road, og ikke minst Dustbowl Dance som overrasket med et av kveldens mektigste lydbilder, og noe som nærmet seg et støyparti på slutten.

Den eneste delen av konserten som var noe "nedpå" var mot slutten av hovedsettet, hvor de av en eller annen grunn hadde lagt litt for mange ballader på rad. For überfansen la ikke dette noen demper på opplevelsen, men for mange av de andre oppmøtte ble det litt for rolig litt for lenge. Men det hele var så vakkert med sang både fra band og publikum, med fjellformasjoner på bakteppet bak gutta og med rader med lyspærer både på scena og over publikum, at opplevelsen likevel ble god. Om man ikke deltok aktivt selv kunne man stå og lytte uten å kjede seg. Likevel var det de uptempo countrystil-låtene som Roll Away Your Stone som virkelig fikk spektrum til å svinge og skinne, samt storhits som Little Lion Man, The Cave, og ikke minst episkeLover Of The Light med Marcus bak trommene og Winston Marshall briljerende på banjo.

picture

Når de så sammen med oppvarmingsbandene Half Moon Run og Mystery Jet avsluttet konserten med en flott versjon av The Bands The Weight og et overlykkelig publikum strålte om kapp med alle lysene på scenen var kvelden komplett. En triumferende finale på en triumferende konsert, og en kveld få vil glemme med det aller første.