I kveld var det derimot på tide å komme seg litt heim, i hvert fall i betydningen heim til Norge. Og nettop Heim, det nydelige akustiske og norskspråklige åpningssporet fra forrige måneds andrealbum Set the house on fire, ble også åpningen denne kvelden. Etterpå fulgte halvannen time spekket med høydepunkter fra Moddis låtkatalog. Ikke at det var noe annet å forvente, selvfølgelig: Når man har utgitt to skiver som egentlig ikke inneholder en eneste svak sang, blir rett og slett hvert eneste nummer mottatt med glede av publikum.
Moddis gitar var ikke lett å stemme i kveld, og det kunne av og til gå en god stund mellom hver låt. Men det var egentlig stort sett bare til glede for hans største fans, for da ble det ekstra mye prat på scenen. Hver gang mens Moddi fiklet med gitaren og prøvde å få has på den, hadde han mer enn nok anekdoter å dele med oss. Det ble såpass mye prat mellom nummerne at vi rett og slett var så heldige å få høre bakhistorien til hver eneste låt. Historier som tok oss til Senja, til Finsnes, til Trøndelag og til London.
Du vet det er snakk om en artist som kan publikumskontakt når han kan brette ut hele sin ungdomstid år for år fra scenen og publikum hele veien bare lytter musestille, glisende fra øre til øre. Med konsertbilletten sin fikk fansen rett og slett en liten Moddi-selvbiografi i live-format med på kjøpet, og det var det tydelig at de ikke hadde noe imot. Når først låtene satte i gang fikk vi da også oppleve dem på en helt ny måte – de føltes nærere, mer intime.
Noen historier må det også settes strek under. Noen ting må vi bare brenne ned og legge bak oss, minnet Moddi oss på at Set the house on fire handler om. Og derfor skulle i kveld også være den aller siste gang han fremførte den vonde kjærlighetshistorien One Minute more fra Set the house on fire, kunngjorde han til oss før bandet satte den i gang. Synd at ikke flere skal få med seg denne fra nå av, for det var rett og slett vanvittig vakkert. Og ikke rent lite intenst.
Men kvelden handlet ikke bare om godeste Pål. Sist gang jeg så Moddi spille live var på en bitteliten konsert på bokcaféen på Chateau Neuf, og å oppleve musikken hans ta steget opp til en så stor scene som Rockefeller var spennende. At det fungerte så godt som det gjorde er det ingen tvil om at hans trofaste omreisende band skal ha mye av æren for. Gjengen er proppet full med talent, og med ulike bakgrunner – Katrine Schiøtt er klassisk skolert cellist, Jørgen Nordby spiller vanligvis trommer i indiepopperne My Little Pony, pianist Einar Stray er et navn i seg selv som kunne fylt en konserthall på egenhånd denne kvelden – og når de kommer sammen skapes det magi, og stor lyd. Og ikke minst store stemninger.
En annen som fortjener sin andel ros for den store stemningen på Rockefeller er personen som hadde ansvar for å projisere videoer på lerettet bak gjengen. Moddis romantiske forhold til flo og fjære kommer forsåvidt godt nok frem i sangene selv, men når det bak bandet i tillegg ble projisert duse bilder av bølgeskvup ble man bare sugd enda mer inn. Når kvelden til slutt ble rundet av med Moddis tolkning av Vashti Bunyans “Train Song” (omgjort til nordnorsk med den nye tittelen Togsang for veldedighetsskiva Hjertestups) til reisebilder av togskinner var det en særdeles passende avslutning på en kveld med mange reiser gjennom tid og rom. Nå går reisen videre for Moddi og co, og jeg ønsker dem lykke til med de neste syv tusen syv hundre kilometerne.
Foto: Hildur Guðrún Ágústsdóttir / http://hilduragustsdottir.com
