The Walkmen, Parkteatret, Oslo (April 22, 2013)

Sola skinte på Oslo på mandag formiddag, og det kjentes nesten sommerlig iblant - hvis man så bort fra at naturen enda ikke har våknet for våren overhodet, og gressplenen på Olaf Ryes plass fortsatt er gråbrun og dekket med høstens løv. Innen de fem dresskledde herrene i The Walkmen vandret over plassen og inntok scenen på Parkteatret rakk det også å bli bekmørkt og iskaldt ute.

Innendørs var det også dystert, og det var nesten vanskelig i det hele tatt å skimte frontfigur Hamilton Leithauser de første par sangene. For ikke å snakke om de fire vennene hans fra Washington DC som sto bak ham i mørket et sted. Men så, under tredje nummer, ble det plutselig mer lys og varme, idet lyset ble skrudd opp Hamilton tilkalte den forsinkede Oslo-våren via alltid like flotte Juveniles og ordene "Let these dead leaves / Dry in the sun".

The Walkmen, Parkteatret, Oslo (April 22, 2013)

Resten av konserten var Hamilton og tuslemennene hans likevel stort sett på den dystre og innesluttede siden. The Walkmen fremførte mange gamle favoritter fra sin tolv år lange karriere, men alltid låter fra den lune enden av skalalen. Dresskledd, smått stiv og med whiskyglasset i den ene hånda og mikrofonen i den andre var Leithauser klar for å entertaine sitt publikum, men ikke rocke fletta av oss. Slik uteble alle energibomber som The Rat og Heartbraker, og de som ikke tilhørte den aller hardeste kjernen av fans fikk til tider satt tålmodigheten litt på prøve.

Men visst spilte bandet bra, og rett før ting begynte å nærme seg det monotone plukket heldigvis også Leithauser opp gitaren og ble med, hvorpå han til og med så ut til å endelig kose seg litt. Når han mot slutten av det under en time korte hovedsettet også fant frem den akustiske gitaren for We Can't be Beat og to av bandmedlemmene stemte i og koret, var stemningen på scenen upåklagelig.

The Walkmen, Parkteatret, Oslo (April 22, 2013)

Såpass godstemning var det at det hittil rolige publikummet satte i gang den mest kraftige krampeklappingen jeg har kjent på kroppen på en stund da amerikanerne forsvant fra scenen. Og vi fikk selvfølgelig en encore, men også denne var kortfatett og rolig: med to korte men fine numre, deriblant vinter-påminnelsen While I shovel the snow fra Lisbon, satte gutta en atmosfærisk og forsiktig strek under en lun mandagsaften i det kalde nord.





Foto: Eskil Olaf Vestre