Autre Ne Veuts musikk er av typen som er litt vanskelig å betegne. Det er lo-fi, det er eksentrisk R&B, det er indie-elektronisk med enkelte hint av noe ambient, mens i helhet utgjør det pop. Ashin har spesielt fått ros for sin stemme som er selve R&B-elementet og instrumentet som leder melodien i hans musikk. Og det er vokalpresentasjonen han ser ut til å ville vise oss denne kvelden. Med seg har han kun trommeslager og kordame med ansvar for avspilling fra en Mac, så dette er i og for seg en popkonsert hvor Autre Ne Veut først og fremst skal synge.
Foto: Madeleine Nilsson
Det begynner bra. Trommer og elektronisk intro bygger opp en nysgjerrighet til hva som er åpningsspor før den trillende starten på Play by Play så oppstår. Ashin viser tydelig hvordan han kan styre sin hvesende og forskrudde stemme på skalaen mellom ekstremt kraftig til skingrende falsett. Neste låt er dansbare og electrofølende Ego Free Sex Free og fortsetter like bra. Det synthiserte refrenget skaper munter stemning og bevegelse i publikum. Man er glad for at man kom hit.
Men så, etter hvert som hans kanskje mest udefinerbare og desorienterte sanger fra albumet spilles, daler stemningen noe. Hver låt starter med kraft; tunge trommer og interessevekkende lyder fra Macen. Hans dypt gravalvorlige innlevelse sår liten tvil om hans personlige følelser i tekstene. Men samtlige av disse låtene sklir ut i at Ashin gir hakket for mye, som gjør at han blir sliten og iblant verken helt mestrer vokalovergangene eller treffer med den spilte melodien. Han blir derfor også litt sliten å høre på og det blir en stund passe kjedelig. Da han omsider beveger seg mot det hittil uberørte keyboardet og covrer første vers av Whitney Houstons How Will I Know gir han inntrykk av at vi skal opp på et lystigere nivå igjen. Men den glir så inn i hans egen World War som blir like smått pesende, dyster og monoton som tidligere. I tillegg deltar den dyktige kordamen lite på disse låtene, og med den intime scenen på Blå er det lett å se hennes passivitet og et manglende samspill mellom dem. Da hun igjen er med på oppmuntringen I Wanna Dance with Somebody er publikum blitt litt usikre på om det egentlig er ”tillatt” å danse. Da Ashtin gjennomgående er veldig streng og konsentrert, mumler ”takk” med ansiktet vendt vekk fra publikum, og enkelte ganger stirrer hardt og lenge på publikum som om han forsøker å psyke oss ut, føles det motsigende mot enkelte av de muntre popmelodiene han har skapt.
Foto: Madeleine Nilsson
Etter avsluttende Counting som er en etterlengtet opptur, kommer han alene tilbake for et unødvendig ekstranummer. Da han så avslutter det med å kaste fra seg mikrofonen og storme ut, står jeg igjen med følelsen av at han er sint på oss for ikke å ha mottatt musikken hans riktig. Kanskje har jeg misforstått, men flere av de få som var der vil nok være enige i at Autre Ne Veut kunne levert en langt bedre framførelse enn det han gjorde i går kveld på Blå.
