I ti minutter før bandet kommer på scenen, er det en pulserende drone som fyller Sjøsiden. Hope Drone er en låt som angivelig skal ha blitt laget rett før de tok pause i 2003, men fungerer ofte som intro på konsertene deres. Det er noe andektig over det, og det føles som om det blir markert at det er noe stort som snart skal skje. Stemningen på bakken foran scenen er litt annerledes enn den pleier å være på øyakonsertene.
Når bandet etter hvert kommer ut på scenen, er det så vidt noen rykninger og nesten-vink å skimte før bandmedlemmene setter seg ned til instrumentene sine og begynner å spille. Mladic er første låta de spiller etter introen, som også er den første låta på det nye albumet Allelujah Don't Bend Ascend. Det er massivt og suggererende og litt absurd at man er på øyakonsert.
GYBEs konsert på Øya var for mitt vedkommende kanskje den konserten jeg hadde flest forventninger til. Det kanadiske bandet er ikke et typisk festivalband. De er ikke kjent for publikumsfrierier og «lette» sett, men spiller som oftest konserter som er så godt som blottet for verbal kontakt med publikum, og nesten uten å stykke opp låtene. Ryktene skal ha det til at mange av de siste konsertene deres har bestått av ett langt sett og at man nærmest ikke skal ha kunnet høre at de avslutter eller begynner på en låt. De spiller med andre ord konserter som krever litt konsentrasjon.
Det er riktig nok mulig å skille mellom låtene på Sjøsiden, og jeg tror samtlige låter blir etterfulgt av applaus og jubel blant publikum. Gitarist Efrim Menuck fungerer som en slags bandleder og dirigerer bandet gjennom hele konserten ved hjelp av små visuelle hint. David Bryant er derimot kanskje den som hever bandet mest. Han står for et bredt spekter av lydbildet til GYBE live, både med et arsenal av droner samt vakker og skjør gitarspilling. Og når han for eksempel setter seg over dronebrettet sitt og spiller klokkespillinja på Dead Metheny på en dulcimer, noe som fører til mer plass og en annen tyngde i lyden enn det et klokkespill ville gjort, er det musikalsk perfeksjon vi er vitner til.
Fiolinist Sophie Trudeau står også for noe av det beste under konserten når hun manipulerer lyden av fiolinen sin slik at den høres ut som en massiv vegg av buldrende lyd (her har Alexander Rybak mye å lære).
Det skal noe til å spille så innadvendt musikk på en festival som Øya. GYBE fikk det til overraskende godt, og det var overraskende mange på konserten. Hadde ikke så mange av publikummerne snakket så mye under konserten, kunne det nesten ikke ha blitt bedre.
Årets hittil beste øyakonsert?
Foto: Ellen Lund
