De fleste har vel fått med seg de fantastiske kritikkene fra forrige konsert i Oslo, faktisk for bare drøye 3 mnd. siden. Nå har han i senere tid vært i flere norske byer og jeg lurer litt på om vi har en aldri så liten ny Norges-venn in spe her? Vi som av ulike grunner ikke fikk sett ham sist, hadde dermed mildt sagt rimelig høye forventninger til kvelden. De ble innfridd.
Helt fra første anslag i åpningslåten; ”You Don´t have to” til aller siste låt vel 1,5 time senere, ”Paint The Moon” (Czarslåt) beviser John Grant sin helt spesielle publikumstekke. Vi er med på en herlig huskestue i humor, melankoli og nydelig fortellerkunst. Etter låt nr 2 ”Vietnam” føler den godeste, og lett slentrende, John for å introdusere bandet. Fint for oss å vite hvem som står bak der i mørket, for her er det sparsomt med lys, eller nei, det er riktig med lys. Selvsagt et helvete å fotografere i men veldig riktig i forhold til den stemning som skal støtte og underbygge det kraftfulle og sarte musikalske uttrykket og univers Grant operer i.
Vi får nemlig litt av alt denne kvelden. Fra det helt enkle og nedstrippete, til mer drømmende og nesten pompøse låter. Vi får nesten-hard-rock og kjølig elektronika. Vi får ”Martz”, historien om den lokale iskrembarens hemmeligheter og spesielle opplevelser. Vi får en rocka ”It doesn´t matter” og kveldens musikalske høydepunkt i tittellåten på siste skiva; ”Pale Green Host”. Live fungerer dette så utrolig bra, med tunge beats (tyngre enn på platen) litt mer aggressiv vokal og gitareren som bare ligger bak der som et heklet vakkert lydteppe, dynket i nydelig elektroniske krydderier. Tror alle som er tilstede forstår at denne mannen først og fremst er en fremdragende historieforteller, men han er også en minst like tess låtsnekker. Det får vi bevist i ”Black belt”. Han smiler bredt og er tydelig fornøyd med tingenes tilstand. Kontakten er opprettet og er det ikke noen dansemooves vi ser der oppe da? Jaggu. Dette sitter som en kule. Master-class.
Den ene perlen etter den andre serveres i kjent Grant-stil: ”Where Dreams Go to Die”, ”Why Don´t You Love Me Anymore” og ”I Hate This Town”. Alle selvopplevde og selvutleverende små fortellinger om livet han har levet. Livet han skulle ønske han hadde levet. Og om håpet. Jeg er faktisk litt overrasket over hvor glad han er i å prate mellom låtene. Vittigheter som ”Back to the darkness where I belong” hvor han deretter går bak på scenen og spiller tangenter i nestende stummende mørke. Eller når han snakker om hvor mye ”I love Gudbrandsdalsost” og dveler humoristisk i lange baner om det - i sin nesten toneløse John Goodman-liknende stemme. Andre trivielle ting, som hvor mye han setter pris på Scandinavia, folket og lyset her. Han sier rett ut han vil dra til Tromsø, så hvis folk fra ”Døgnvill” eller ”Bukta” leser dette, 1. booking er så godt som gjort!
Vi får selvsagt ”GMF” – greatest motherfucker-sangen som nevnes innledningsivs. Alle i salen gliser. De kan teksten. Før ”Glacier” får vi en noen ord om de homofile og deres (manglende) rettigheter i Russland for tiden. Siste låt i settet er ”Queen of Denmark” levert i en versjon som fører tankene til både Chet Baker og Elton John på sitt beste i 1972. Han er meget høflig og vennlig. Det takkes mye. Vi får 3 velfortjente ekstranummer. Først “Sensitive New Age Guy” en sang om en venn av ham som skjøt seg for 2 år siden. Vi får “Chicken Bones” og helt til slutt Czars-låten “Paint The Moon”.
Noen sier han er avhengighetsskapende. Det kan forstås.
