White og hans fem venner på scenen bød nemlig overraskende nok på store mengder med jamming og dronete, støyende partier. På forrige Europa-turné for et par måneder siden hadde White også med seg en blåserseksjon og mer, og alle musikerne på scenen utgjorde den gangen et skikkelig storband, som gjorde sitt beste for å gjenskapte det rike og orkestrale lydbildet på “Big Inner” så godt som mulig. På kveldens konsert ble derimot alt materialet gjennoppfunnet som rå rock av et intenst og støyete seksmannsband isteden.
Stemningen ble satt fra første låt, et cover av Neil Youngs Are You Ready For The Country? fra det lune country-rock-mesterverket Harvest. Men denne utgaven av sangen, og hele den påfølgende konserten, liknet langt mer på Neil Young rundt hans hardere, mindre polerte og mer gitarsolo-fylte Everybody this is Nowhere.
Et sted mellom denne utgaven av Neil Young og Wilco et sted mot slutten av deres forvandling fra semi-streite americana-rockere til eksperimentelle alternativrockere tok White og bandet hans med publikum på på en uforutsigbar tur gjennom bearbeidete, nesten krautrock-aktige, utgaver av sine låter fra Big Inner, splitter nye låter som visstnok skal dukke opp på en ny EP neste måned, og flere coverlåter – blant annet Randy Newmans Sail Away. Denne kjærlighetserklæringen til Whites store helt stod til slutt igjen som kveldens roligste øyeblikk, men også noe av det aller vakreste.
Etter det obligatoriske avslutningsnummeret Brazos og ett ekstranummer hersket det ingen tvil om at Matthew Whites første Norgesbesøk innfridde forventningene til Parkteatrets publikum. Forhåpentligvis blir det første av mange besøk for sørstatsgjengen, og inntil neste gang blir det spennende å se om den nye retningen musikken tok på kveldens konsert gjenspeiles i EPen neste måned.
Foto: Hildur Guðrún Ágústsdóttir / http://hilduragustsdottir.com
