Det norske bandet Malmø hadde fått jobben å varme opp et halvfullt Rockefeller, og etter en god innsats fra duoen var det stor stemning da The Naked And Famous endelig tok til scenen. Konserten ble åpnet med kombinasjonen A Stillness + singelen Hearts Like Ours, akkurat som på bandets siste album In Rolling Waves, og introlåta viste et band som meget godt klarer å kombinere elektroniske elementer med akkustisk gitar og organiske lyder. Allerede fra låt nummer to var det klart at bandet hadde en stor gjeng entusiastiske fans foran scenen som bidro med jubelrop og sang gjennom hele konserten. Entusiasmen var så stor at bandet virket regelrett overrasket over responsen, noe de også ga uttrykk for fler ganger i løpet av kvelden.
Dette var likevel ikke dette representativt for hele salen da det bare noen meter lenger bak befant seg et publikum som ikke var like lette for bandet å vinne over, og store deler av konserten var det så mye og høy skravling at det nesten overdøvet bandet. Som en publikummer utbrøt noen låter inn i settet: “Jeg tror aldri jeg har vært på noen konsert hvor folk har pratet så mye!”. Om folk hadde dratt på konserten uten noen interesse for bandet eller om det var en noe dårlig lyd bandet slet med i begynnelsen som var utslagsgivende for dette er vanskelig å si, men at bandet gjorde en dårlig innsats for å inkludere folk var det iallfall ikke.
I starten slet de litt med lav lyd på vokalen, og trøkket man kjenner igjen fra platene var en lang stund fraværende, men dette tok seg voldsomt opp under konserten. Mot slutten var det så kraft i både elektronikaen og bassen at det dundret i både bygningen og ørene, på den aller beste måten. Den store gruppen fans lot seg ikke affissere av den dårlige lyden i starten, og var med på både allsang og håndbevegelser i den nydelige fremføringen av tittellåta Rolling Waves. Et annet høydepunkt var den mørke og temmelig ladede låta The Sun fra bandets debutalbum Passive Me Agressive You, som sammen med I Kill Giants sto for konsertens mest intense øyeblikk, hver på sin måte. Der The Sun er glødende og suggererende er I Kill Giants en skjør, sår låt, fremført med en så genuin og ektefølt smerte fra vokalist Alisa Xayalith at publikum sto som trollbundet så lenge låta pågikk. En av konsertens største applauser fulgte, fullt fortjent.
Xayalith er i det hele tatt en meget god frontfigur for bandet, yndig, sjarmerende og med en overraskende stor stemme i forhold til sin egen størrelse. Hun pludret med publikum, danset litt rundt på scenen når hun ikke spilte på keyboardet. Bandets andre frontmann, Thom Powers er en fin motsats, og holder seg litt mer i bakgrunnen, selv når han har hovedvokal. Sammen med de tre resterende medlemmene var det en tight og fint fremført konsert vi fikk oppleve.
Se fler bilder i galleriet nederst i artikkelen
Spesielt mot slutten da vi fikk høre hits som Punching In A Dream og No Way var det stor stemning både på og foran scenen, med flotte lyseffekter fra scenenriggen og massiv lyd. Da bandet etter en liten pause kom tilbake på scenen og avsluttet konserten med et fyrverkeri av en fremføring av megahiten Young Blood var det stor stemning også bak de første rekkene av fans, og et smilende band takket publikum varmt før de gikk av scenen.
Rockefeller ble nok et litt for stort lokale for et band som tross alt ikke er veldig kjente her til lands, og de klarte derfor ikke helt å holde på oppmerksomheten til mange av de fremmøtte. Men til tross for et publikum som ikke helt lot seg overbevise hele veien gjennom og noen lydproblemer i starten, var det nok likevel det beste lokalet de kunne opptrådt i med tanke på sceneoppsett og ikke minst størrelsen på lyden som nok ikke hadde gjort seg like bra på en mindre venue.
