Det er imidlertid ikke Ásgeir og bandet hans som starter ballet ikveld, men en av artistene som nylig spilte i Urørtfinalen, Farao. I mine øyne burde hun vunnet den finalen, men hun går sannsynligvis uansett en fin fremtid i møte. For det som presteres i kjelleren på Garage denne kvelden, er helt ufattelig bra. Fantastiske Farao! Gode låter, herlige arrangementer og deilige harmonier. Og sjarmerende sjenert når det skal småprates litt mellom låtene. Selv om det blir såpass sjenert at det kan være vanskelig å høre hva som blir sagt fra scenekanten. Men at hun liker å spille for et lydhørt og stille publikum, får jeg med meg. Skal Farao beskrives med kun ett ord, blir det nydelig. For dette er rett og slett bare nydelig. Både visuelt og musikalsk sett. Og versjonen av QOTSA-juvelen, Go with the flow er fortreffelig. Nå ser jeg nesten 100 band og artister hvert eneste år. Sjeldent opplever jeg at noe treffer meg så hardt i hjertet som når Farao spiller opp for Ásgeir, den første søndagen i februar. EP`en som slippes 10.februar, bør alle få med seg!
Litt senere på kvelden kommer dagens hovedattraksjon på scenen. Ásgeir og hans solide band, kjører rett på, med låter fra platen hans. Litt overraskende er det kanskje at han stort sett velger de originale versjonene fremfor de engelske, som ble sluppet i en egen utgivelse, med navnet In The Silence, for litt siden. Men det gjør egentlig ingenting, for selv om de fleste på Garage ikke skjønner så mye islandsk, forstår vi likevel hva han vil formidle. Hans melankolske og behagelige uttrykk, krydret med den særpregede falsetten, forteller nok. Her spiller det nok kanskje også inn at de fleste tekstene er skrevet av artistens 72 år gamle far. Oversatt til engelsk, forsvinner nok litt sjel og vakker lyrikk. For det låter virkelig vakkert når han synger på sitt eget språk.
Ásgeir live, låter bemerkelsesverdig likt Ásgeir på plate. Ingen feilskjær og hele tiden sikkert og trygt. Det gjør jo at man virkelig kan slappe av og bare nyte musikken, selv om jeg liker at det gjøres noen tvister og utøves noen gode ideer når man er på konsert. Et par-tre vrier gjøres jo riktignok også her, blant annet en avslutning som ligger litt i house/club-landskap. Og de små endringene som gjøres, låter dritbra. Han kan minne litt om vår egen Thomas Dybdahl til tider. Første gang jeg hørte Ásgeir, trodde jeg faktisk at det var Dybdahl med nytt materiale. Jeg tenkte at han var utrolig utydelig i engelsken sin, helt til jeg oppdaget at det faktisk var islandsk!
Etter en times tid, takker Ásgeir for seg og mottar velfortjent hyllest fra et stappfullt Garage. Han og bandet har innfridd forventningene og gjort dette til en fin søndagskveld. Behagelige låter, herlig vokal, mye melankoli og tidvis bra trøkk, gjør dette til en skikkelig god opplevelse. Men selv om Ásgeir leverte varene, var det Farao som virkelig stjal min oppmerksomhet denne kvelden.
Foto: Oddbjørn Steffensen
