Men før vi tar låtene. Det som møter oss når vi kommer inn i Spektrum, er mildt sagt uventet. Ca. 4500 sittende(!) potensielt luftgitarspillende mennesker i alle aldre og kjønn. Hallo? Sitter vi på Deep Purple nå? Dette er et pussig skue. Hvor er det blitt av de klassiske rockerne med langt krøllet hår. De som med sine åltrange jeans og skitne olajakker, med haugevis av tøymerker med alle mulige band og motorsykkelmerker. Påsydd av mor. De som skal henge over gjerdet på første rad, gjerne med et bandskjerf hardt knyttet rundt høyre håndledd. Nesten helt utslitte lenge før konserten er begynt. Hvor er dere? Vi frykter for kvelden. Er Purple blitt så strømlinjeformet og konforme. Så uendelig langt fra deres opprinnelse. En bekreftelse på dette skulle vi få utover over kvelden.
Utskiftningene i Purple har vært mange, mye er skrevet og felles for dem alle er at disse prosessene nok ikke alltid har vært like uproblematiske. De stiller i kveld med en 12 år gammel besetning, hvorav 3 er av de opprinnelige 5 medlemmene (fra 1968). Disse fem, Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice, Steve Morse og Don Airy, skal i de neste 2 timer kjøre berg- og dalbane med oss med klassikk engelsk hardrock. En genre de selv har vært med på å definere, sammen med Black Sabbath og Led Zeppelin. Synes få andre band fra den tiden fortjener å bli nevnt i samme åndedrag som selveste Purple.
Denne kvelden spiller de totalt 20 låter. Noe nytt, noe passe nytt og heldigvis mye gammelt. De kom riktignok med platen Now What?! i fjor som slettes ikke er så dum. Skal vi si den klart mest interessante siden Perfect Stranger fra 1984. De spiller flere låter fra denne (4) og det er Apres Vous, denne litt spretne rett-frem rockelåten som er første låt ut. Det fremføres helt greit og for så vidt utført med nødvendig tekniske dyktighet. Og det er akkurat det som er kjernen i de nye tingene til Purple. De mangler mye av den energien, trykket og den uventede kreativiteten som kjennetegner de deilige, aggressive, seige låtene fra de tidlige 70-tallsplatene; Deep Purple In Rock, Fireball, Machine Head og selvsagt den crazy gode liven Made in Japan. Steve Morse på gitar er absolutt en flink fyr han, og han gjør helt klart en helt ok jobb. Men i hvert fall jeg savner en litt mannevond, humørsyk og helt brilliant sjelful gitarist ved navn Ritchie Blackmore.
De spiller 3 låter fra Machine Head. Fremragende gjennomførte Lazy og den rå Space truckin. Den sangen som begynner med tekstlinjen We all came down to Montreux lyder ikke like rått med nevnte Morse på gitar. Denne spilles som siste låt i originalsettet og skaper mer enn en viss begeistring i salen. Folk er ulydige, reiser seg og står på stolene på de fremste setene. Lysene kjøres ut mot publikum. Dette ER hardrock. Utrolig at en låt som er skrevet for mange og førti år siden har denne effekten. Det synes jeg også den skal ha, den fortjener det - fordi den fremdeles egentlig er helt magisk fet.
Innimellom disse to timene er det nesten så en tror en er på en coverband-konsert. En kan lett tenke at alle disse låtene her - er de fra ett og samme band? Har de laget bare klassikere? Nei, det har de så neimen ikke. 19 plater på 45 år. Imponerende ja, men av ujevn kvalitet. Klart det er flott å høre Hard Lovin man, Strange Kind of Woman, Into The Fire og The Mule men vi savner mye. Som det alltid er på slike konserter. I Purples (Gillans) tilfelle har de egentlig gjort det litt vanskelig for seg selv i yngre år med en låt som f.eks. Child In Time som krever enormt mye av vokalen. Noe som umulig kan synges på samme måte med den stemmen han i dag besitter. Men stemmen til Gillan holder seg stort sett godt gjennom hele konserten.
Lurer også fælt på hva som skjer i det teltet som er satt opp bak Paices trommesett. Der skjer det ting. Gillans telt skal det vise seg at dette er. Han er et kapitel for seg. Fra han slentrer inn på scenen i en slags joggebukse T-skjorte og med filttøfler, til det hele avsluttes. Dette herlige fredsbarnet født i 1945, tilbringer nemlig store deler av konserten inne dette teltet. Hva skjer der? Får han sentralstimulerende? Ost & kjeks? Den tiden han er på scenen er han pratsom, blid og vittig, men er altså veldig tiltrukket av dette magiske teltet.
Kveldens høydepunkt for meg er helt klart Perfect Stranger som sitter som en kule. Her er det intet å trekke.
Og så er det alle disse soloene vi skal gjennom da. Alle utenom Gillan får sine minutter i spotten. Er det trommene til Paice eller keyboardsoloen til Don Airey som stikker av med seieren her? Ian dunker på i 4-5 minutter, med lysende "glowstick-pinner" og greier. Don holder på i 7-10 minutter og drar oss gjennom både tung- og lettbent klassisk piano / orgel / klaver musikk fra bl.a. (hvis jeg hørte rett) Beethoven , Rachmaninov , Morricone, Bach og hurtigversjonen av Edvard Griegs In the Hall of The Mountain King gitt. Som Rick Wakeman også engang så flott gjorde.
Siste låter for kvelden er en den herlige coverlåten Hush fra 1968 (Joe South), deres aller første store hit. Glover må også få litt lys, så en 4 minutters tromme/bassolo fra ham(dem) kjøres nest sist. Ikke helt overraskende det heller, før det hele glir over i en herlig versjon av Black Night. Publikum er fornøyde – Gillan og gutta smiler også.
Det kan ikke være helt enkelt å være Deep Purple heller. De har enormt med låter å velge i og de vil, uansett hva de gjør, alltid bli sammenliknet med ”gamle dager”. Slik Deep Purple fremstår live i 2014 er dette mer å betrakte som et forutsigbart, meget jovialt og velregisert (Vegas) show enn en god gammel rockekonsert (som kan ta oss mange veier). Det blir en helt ok trivelig kveld, de leverer varene til godkjent, men etter min mening er alt for mange av de gamle låtene luket vekk for at dette skal bli noe mer en helt greit.
