At det tøylesløst improvisatoriske som i utgangspunktet ga liv til bandet fortsatt er en langt viktigere del av gruppas tilnærming enn låtsmedambisjonene stadfestes tidlig. Der de to fullengderne kvartetten har gitt ut siden de sist besøkte byen har bydd på videreførende raffinering av deres patenterte psykedelias repetitivisme, blir de subtilt distinktive trekkene ved katalogen deres imidlertid så godt som fullstendig visket ut i konsertsammenheng. Låter plukket fra hele karrieren presenteres på likt vis; den lettbente luftigheten fra fjorårets vestkystsnikkende Back to Land viker for en langt mer insisterende kompakthet, og låtstrukturene de med stadig sterkere affeksjon har omfavnet i studioet undermineres av fargerikt utstrakte instrumentalpartier.
Det repetitive muliggjør det eksplorative, og det er kanskje derfor låtene ofte overstiger sine opprinnelige grenser. Rytmeseksjonens utrettelige motorikk fungerer i sin simpelhet som musikkens fundament, men eksisterer samtidig ikke i kraft av seg selv. Alt for mye dreier seg om én mann til at det kan sies. Primus motor Ripley Johnson er i ferd med å etablere seg som noe så sjeldent som en moderne gitarhelt. Hans transcendentale virtuositet er, foruten å være en udelt fryd å bevitne, mer enn noe annet tradisjonsbærende. Bluesens nærmest konstante tilstedeværelse parres med frijazzens tålmodige åpenhet og modale vendinger; kaleidoskopiske gitarmønstre resulterer, og besitter på sitt beste transporterende kvaliteter.
Evnen til selvfornyelse er et av mange ofte fremstilte kvalitetskriterier Wooden Shjips nekter å forholde seg til. De har alltid vært disipler av det evige driv og dets muligheter. Få, om noen, manifesterer rockens opprinnelige primitive energi med stålkontroll lik deres. Lyden fremstår i likhet med bandet som upåklagelig, og basert på siste låts døende toners avløsende jubel, rådet tilnærmet unison enighet på Blå.
Fotografier av Jonas Skulstad Murstam
