Vi er godt inne i årets første vårmåned, men det er lite som tyder på det i kalde Bergen denne kvelden. Inne på Hulen er det heldigvis alltid godt og varmt, så vi tar turen dit for å sjekke ut tre av landets mange gode artister. I kveld er det Bendik og Kaja Gunnufsen som står på scenen, med ypperlige Kari Harneshaug som supportact. Alt ligger til rette for en fin torsdagskveld.
Når klokken er blitt omtrent ti, tusler Kari og bandet hennes opp på scenen i det gamle tilfluktsrommet. Til tross for dette blir imidlertid altfor mange sittende igjen med pils og prat i de andre avlukkene på Hulen. Her går de glipp av noe bra. Vi som allerede har posisjonert oss godt foran scenen, får i alle fall en skikkelig fin start på kvelden. Harneshaug har blitt kalt Norges PJ Harvey, en sammenligning som muligens er litt søk, men samtidig ser man hvorfor. For dette er kompromissløs og klassisk rock med masse indievibber. Kari drar også inn elementer fra både grunge og blues, noe som gjør at interessen min økes ytterligere. Det er ikke veldig mange låtene vi blir servert fra den spennende artisten, noe som er fullt forståelig med tanke på at både Kaja og Bendik skal på scenen etterpå. De låtene vi får servert, er imidlertid mer en gode nok til at vi har fått en god start på en god kveld. Vi gleder oss til å få se et fullt sett, Kari Harneshaug!
Etter en brukbart effektiv changeover, som gir oss tid til et toalettbesøk og en tur i baren, er det Kaja Gunnufsen sin tur. Hun har vært en snakkis i den musikkinteresserte delen av landet en stund nå, og har fått opparbeidet seg en litt farlig hype. Folk har latt seg begeistre av hennes søte melodier og enkle, men morsomme tekster. Altså, tekstene handler ofte om litt triste ting, om det uperfekte. Men hennes enkle løsninger med nesten litt banale enderim, er ofte ganske morsomt og sjarmerende å høre på. Likevel har jeg aldri latt meg overbevise helt. Ikke før ikveld. For alt det jeg har ment at Kaja har manglet på plate, mangler ikke når hun spiller live på Hulen ikveld. Kaja Gunnufsen er en veldig morsom og sjarmerende dame, som kler sin egen musikk veldig bra. For eksempel forteller hun oss at hun har hatt lyst til å bo i Bergen, fordi at hver gang hun har vært her, har det skjedd noe spennende. Det var for eksempel her hun ble knadd på puppene for aller første gang, som ung tenåring. Hun er ikke helt sikker, men muligens kan det ha vært av Lars Valuar.
Musikalsk sett er hun også godt hjulpet av et dyktig band på scenen, som gjør at lydbildet blir større og mer dynamisk enn på Faen, Kaja. I alle fall tidvis. Her har artisten også forstått at det kanskje blir kult dersom man varierer litt mellom den litt store lyden, og det helt lavmælte og nakne. Dette liker vi godt, og jeg er herved overbevist. Kaja og bandet avslutter til stor jubel, og hun gir også uttrykk for at det bergenske publikummet har vært veldig bra ikveld. Jeg observerer også at flere fra publikum faktisk stikker etter at Kaja Gunnufsen er ferdig. Heldigvis blir likevel de aller fleste igjen for å se Silje Halstensen og hennes Bendik avslutte kvelden.
Første gang jeg så Bendik, var på tv. Det var finale i NRK Urørt og for meg, var Bendik det desidert mest spennende bandet den gang. Senere på året, så jeg dem live for første gang. Litt tilfeldig, egentlig. Høsten 2012, tok jeg og en kompis turen fra Bergen til Oslo for å se Seigmen på Sentrum Scene. Oppvarmingsbandet viste seg da å være nettopp Bendik. Igjen overbeviste de meg og jeg har hørt relativt mye på debutplaten Drømmen Gjør Meg Ingenting, i mine øyne blant de beste platene som ble sluppet dette året. Ikveld skal jeg altså få se dem live igjen, og forventningene er høye.
Bendik åpner fantastisk og jeg elsker virkelig deres særegne sound. Dette er et av de bandene som gir meg både frysninger, gåsehud og sommerfugler i magen. Og der er det plass til en god del sommerfugler. Selv om Bendik er fantastisk bra i studio, er dette først og fremst et liveband. Her er de blant landets aller beste. En enorm vegg av vakker lyd, er nesten beskrivende i seg selv. Deres store, harmoniske og organiske lydbilde, kan til tider tendensere til det pompøse, men da med positivt fortegn. Det er som regel veldig høy og veldig vakker melankoli som møter deg når du opplever Bendik på scenen. Man legger merke til at Halstensen veksler mellom aktiv gestikulering uten gitar og til den litt mer trygge versjonen av seg selv, hvor hun trakterer gitaren ved siden av å synge. Versjonen med gitar, gjør seg vel kanskje best.
Vi blir servert alle de store og obligatoriske låtene, som Kjenner Ingenting, Forsvinne og Igjen, sammen med mange av de andre kanonlåtene til bandet. Mot slutten får vi også fremført deres ferske singel, Slippe, og publikum elsker det. Det går stort sett knirkefritt og i store deler av konserten, svever jeg på en deilig, musikalsk rus. At det glipper litt midt inne i settet, og at det tendenserer til litt småsurt i de aller lyseste partiene, skal jeg kunne leve greit med. Dette er uansett en musikkopplevelse jeg unner alle å få oppleve. Bendik er rett og slett sinnsykt bra!
Foto: Oddbjørn Steffensen
FLERE KONSERTER
Aurora på Sentrum Scene
Sitt egne absurde, herlige og magiske selv på sitt absolutt beste
The Soundtrack of Our Lives på Rockefeller
Sprechen Sie Rock?
The Gaslight Anthem på Sentrum Scene
The Gaslight Anthem vartet opp med skikkelig New Jersey-rock på sin første Oslokonsert etter pausen >>
Brad Paisley i Oslo Spektrum
Countryhelten Brad Paisley spilte for et utsolgt - men ikke helt overbevist - Oslo Spektrum i går kveld >>
Emilie Nicolas på Operaen
Singer-songwriter Emilie Nicolas wooed the crowd at the first of two sold out concerts on Sunday at Operaen >>