Med god plass på gulvet var det et svært så stillferdig publikum som tok i mot bandet da de startet konserten. Svartkledde og i Kraftwerk-aktig positur fikk vi de første minuttene servert et stillestående band spillende i spotlights foran det samme sorte forhenget som oppvarmingsbandet Cold Cave hadde opptrådt. Men teppet falt raskt nok, og avslørte et lysoppsett og en bakskjerm som skal godt gjøres å kopiere i en slik skala – spesielt med tanke på at det må tilpasses hvert eneste stopp på turnéen. Nedstrippet i Oslo, men likevel svært så imponerende!
Og det var ikke bare lyssettingen som var imponerende denne kvelden, allerede på låt nr. 2, singelen Copy Of A fra bandets siste skive Hesistation Marks, fikk man en liten forsmak på den mektige lyden de ville skape fra scenen de neste to timene. Nøyaktig hvor ren, krystallklar og svær lyden ville bli fikk vi høre på klassikerne March Of The Pigs og Piggy, to låter som på tross av titlene er de rake motsetninger låtmessig, men begge med lyd i særklasse. Den holdt seg konserten gjennom, enten vi fikk tordenlåter som Wish, illevarslende og lumre låter som The Frail, eller en saling blanding av begge deler, som The Wretched. Sistnevnte med et fantastisk lys-show som fremhevet låta på en utmerket måte.
Konserten dreide seg i likhet med låtene for det meste om vokalist Trent Reznor, og de andre gutta i bandet holdt seg med unntak av en liten introduksjon i bakgrunnen. Reznor selv hadde stålkontroll hele veien, enten han ble fulgt av en håndholdt lyskaster med tilhørende mann, grep fatt i gitaren, eller smådanset nesten transeaktig til de suggererende rytmene. Til tross for alt dette var publikum fortsatt merkverdig stillestående, men om det var takket være det hypnotiske sceneshowet og musikken, eller om de kjedet seg var til tider vanskelig å avgjøre. Først under mer kjente låter som for anledningen rødfargede Closer og Came Back Haunted var det noen hender i været å spore, men ellers sto de fleste og trippet på stedet og nikket anerkjennende med hodet. Bandet lot seg ikke affissere av dette, men peiset på med Head Like A Hole før de gikk av scenen etter hovedsettet.
Konsertens store høydepunkt kom likevel under kveldens andre ekstranummer, da hele bakskjermen ble farget knall oransje og det hele eksploderte i en fantastisk fremføring av The Day The World Went Away. De av publikummerne som fortsatt sov på dette tidspunktet våknet til de grader av dette lydklimakset, og endelig var det liv i de mange tusen hendene som strakk seg mot scenen. De utstrakte hendene forble utstrakt da bandet sang sin avslutningslåt; nydelige Hurt som for fleste til stede denne kvelden fortsatt tilhører Nine Inch Nails, til tross for den kommersielt kjente coverversjonen til Johnny Cash.
Nine Inch Nails var i sin tid et nyskapende band som med sine samtidige introduserte verden til det vi nå gjerne tenker på som industriell rock. Selv har de gått litt videre musikalsk, noe deres siste album var et bevis på, men det betyr ikke at de på noen måte gjør skam på sin musikalske arv, og fremføringen av hver låt var gjort med like mye respekt som fansen ville ønsket. Om bandet ikke er like store her som i hjemlandet eller land som Storbritannia, har de fortsatt en solid og trofast fanskare her, og de fikk akkurat det de hadde ønsket seg denne kvelden. Som en kjent norsk rockemusiker uttrykket det på vei ut av spektrum; “Detta var full valuta for alle penga!”
(Alle foto med unntak av publikumsbildet: Per-Otto Oppi Christiansen. Publikumsbildet: Alyssa Nilsen)
