Øyafestivalen gjorde et varp da de skaffet seg California-bandet til årets festival, og forventningene var enorme da et publikum like blandet som musikken stimlet sammen på Sirkus-scenen i Tøyenparken. Det som fulgte den neste timen kunne vært en konsert for historiebøkene, men i steden ble det bare nesten for guttene.
Bandet jobbet teknisk og hardt og pumpet ut suggererende rytmer og så mye lyd at et middels lokomotiv ikke ville kunnet konkurrere, men de fine lydbildene man forventet på topp var nærmest fraværende. Detaljene forsvant i en grøt av brutal gørr, og gørr fikk man også servert av vokalist George Clarke, som gjennom hele konserten sendte spyttklyser i øst og vest. Om det var grunnet overproduksjon av spytt eller for å være “kul” vites ikke, men kult fremsto det definitivt ikke som.
Særlig imponerende var heller ikke den über-dramatiske poseringen vi ble vitne til gjennom hele konserten. Hadde hele bandet vært med på den bølgen, med kostymer og lyssetting etc, kunne det kanskje fungert, men når resten av bandet bor på en helt annen planet mens vokalisten oppfører seg som en dramatisk kryssning mellom en sjaman og en fatalistisk skuespiller som overdoser på Hamlet, så blir det mer til at man drar på smilebåndet.
Det kan virke som om guttene som er relativt ferske i livesammenheng rett og slett ikke har funnet ut hvordan de skal fremstå live. Der musikken er svært så sjangerblandet hadde det muligens gagnet bandet å finne en rød tråd på presantasjon, men enda viktigere for dem vil det være å prestere å få frem de fine melodiene og detaljene som skiller bandet fra å bare være nok et hardt og mørkt band uten egenart.
