The Violent Years
Undertegnede har sett Violent Years flere ganger tidligere og jeg skal ikke legge skjul på at forventingene var høye selv om de ikke var noen hovedattraksjon i kveld. Bandet fra Mandal spiller en musikk med henvisninger til folkrock og americana, og det bandet man kan trekke sammenligningen lengst til, er nettopp Woven Hand og 16 Horsepower.
Settet åpner med "John & Mary Anderson", en sang om ikke akkurat lovpriser tankegangen i småbyen de kommer fra. Med Kenneth Bringsdal som vokalist har bandet en frontfigur mange ville misunne. Han framstår med en fandenivoldskhet, intensitet og framtoning som gjør musikken enda mer interessant. Med et band som stadig blir mer samspilt og en musikk som framstår mektig og treffer deg rett i hjertet, viser The Violent Years at de er et band som kan presentere seg live.
I løpet av den drøye halvtimen de spiller kommer det flere strålende låter som "Trying to get over" og "The Violent Years". Alt i alt viser de at bandet har gått fra å være et spennende nytt band, til et proft, samspilt og imponerende liveband. Så får vi bare håpe at The Violent Years snart kan få gitt ut musikken sin på plate, slik at de kan bevise at musikken låter like bra på en platespiller som på Hulen denne torsdagskvelden. Alt i alt en meget bra oppvarming til kveldens hovedattraksjon.
8/10
Woven Hand
Så var det tid for kveldens hovedattraksjon, David Eugene Edwards og hans Woven Hand. Hulen var helt utsolgt og forventingene meget høye. Og bare for å understreke det med en gang, de ble innfridd til gangs. Fra minuttet bandet entrer scene og David slår den første akkorden på gitaren har han publikum i sin hule hånd.
Det å gå på konsert med Woven Hand kan nesten karakteriseres som det nærmeste jeg kommer en sterk religiøs opplevelse. Sittende på en krakk som han alltid gjør viser David fra første låt hvorfor han karakteriseres som manisk og nærmest gal under konserter. Han spytter, rister, skjelver og dirrer under framføringen av "Winter Shaker" fra det nyeste albumet Mosaic, og publikum inkludert meg er trollbundet og musestille. Og slik fortsetter det. Jeg kan bare beskrive opplevelsen for min egen del, men det føles nesten som verden rundt deg slutter å eksitere. Alt oppmerksomhet og energi går med på å oppservere en intens, krakilsk og fantastisk David Eugene Edwards.
Woven Hand live er noe annet enn på plate. Hvor de på plate låter av og til polerte og mystisk og lydbildet er flytende og litt rolig, så er live versjonen mer rocka. Det bare gjør opplevelsen enda sterkere. Det er hardere, tøffere, høyere og treffer deg rett i fleisen. Men der et knyttenevne slag i fleisen gjør vondt, så er de musikalske slagene fra Woven Hand ubeskrivelig deilig. Man blir bergtatt og mannen med det pistrede håret og tjukke skjegget blir en mann utenfor denne verden. En mann som med sin intensitet og framtoning presenterer låt etter låt som løfter deg nærmere og nærmere fullkommenhet.
Mot slutten av settet uttaler en ellers ordknapp David med et glimt i øyet. ”We are going to Moscow tomorrow, so this may be our last consert!" Og det virket som om de trodde på det selv. For om den første timen av konserten var fantastisk, så var siste halvdel så bra at man skulle tro de spilte som om deres siste time var kommet.
Jeg har vært på mange konserter i mitt liv, og da inkludert Woven Hand. Men det er lite om ingenting som kommer opp mot det som ble levert på Hulen denne torsdagskvelden. Når Woven Hand går av etter to timers spilletid er jeg så grepet av inntrykk og truffet av musikken at jeg måtte sette med ned og fordøye alt jeg har fått med meg. For maken til liveband skal enn lete langt etter. Med andre ord nærmere himmelen enn det jeg var i dag kommer nok ikke jeg. Magisk med andre ord, du tror det ikke før du får sett og hørt det!
10/10
Photo By: Marte Strømme
