Foto: Terje Dokken
Det er god plass i Telenor Arena når Muse entrer scenen etter at synthwave har fylt hallen med lyd en god stund. Det viser seg at synthwave stadig er en tilbakevendene sjanger i kveld, også i det visuelle. Når bandet litt forsinket kommer på, starter de med en ganske pompøs Algorithm – Alternate Reality Version. Trioen har med seg en gjeng med blinkende kostymer på tromboner. De blir med vokalist og frontfigur Matt Bellamy på frontscena som er ytterst på en tunge. Det blir mer futt i bandet når de setter i gang Pressure, som kanskje er den sterkeste låta på fjorårets plate Simulation Theory. Bandet er fortsatt på turne med den plata, så det blir flere låter derfra enn de to første. Trombonistene danser rundt på scenen, og er med på refrenget.Drill Sergeant på storskjerm innleder Psycho. Trombonistene er borte, så da kjører de opp lyden på bassen så mye at det låter skurrete og jævlig. Det tar litt fokus vekk fra et kontant, presist fengende band. I løpet av låta, blir lyden enda verre. Det høres ut som at de spiller inne en boks. Helt krise i lyden og et statisk band ødelegger en god låt. Break It To Me er atypisk låt for Muse. Den er litt funky, og høres ut som Lenny Kravitz med mye fuzz og feil stemme. Det funker ikke helt for meg. Spesielt ikke når gitarsoloen til Bellamy høres ut som gnikking på isopor. Alt er bedre med den fengende Uprising, bortsett fra lyden på vokalen. Det gjaller ekko i Telenor Arena når han synger. Ellers er det en fjong låt med ekstra sprut i rytmnene fordi to av gutta i blinkeuniform nå spiller på paukelignende trommer. Matt Bellamy er mye i bevegelse, og drar med seg publikum. Lyden blir bedre i løpet av låta, og for første gang i kveld gjør de noe ekstra ut av låta. Gitarriff og et lekent band løfter låta til kveldens første høydepunkt.
Noen ganger er sceneshowet og staffasjen mer interessant enn låta. Propaganda er en middelmådig låt, men dansere med røykkastere og med gitarsolo gjør den underholdene. En litt rar gitarintro starter godlåta som gjorde meg til fan. Plug In Baby får med publikum på allsang og klapping. Bass- og gitarriff som går mot hverandre gjør låta tøff. Den svevende Matt Bellamy-låta Pray (High Valyrian) er ganske typisk filmmusikk, men blir ekstra pompøs på grunn av pauker. Den ganske fengende The Dark Side hemmes av et kjedelig komp. En pompøs, litt synthwaveaktig gitarintro er en fin overgang til Supermassive Black Hole. Selv om både trommer og bass høres dårlig ut, gjør en intens Bellamy så god innsats på gitaren med sine riff at han redder låta alene. Selv om kveldens versjon ikke er den beste, er det en god låt.
Thought Companion er en fengende låt som blir kontant levert. «Syke» dansere omkranser Bellamy på frontscena. Det både ser og høres bra ut. En liten liten Interlude med Bellamy og bassisten spilles på tunga før Hysteria. Låta har et gjenkjennelig og fengende gitarriff og et refreng som ber om allsang. Dessverre er lyden igjen drit. The 2nd Law (Unsustainable) er en litt spesiell låt. Synthlydene i starten minner mer om Skrillex enn Muse, men fuzzgitar avslører at det fortsatt er Muse som står på scenen. Det er mer bråkete enn fengende. Bandet har en ekstrem overgang til neste låt. Dig Down spilles rolig og akustisk. Det er mange mobillys i hallen. Refrenget er pompøst og gospelaktig. Danserne på scenen ligner på Daft Punk. Fire av dem heises opp så de ser ut som engler. Lite er tilfeldig i det visuelle uttrykket til Muse.
Det høres ut som at de har lånt et mellomspill av Daft Punk, før de spiller en ganske rolig, men fengende Madness. Gitarsoloen er fuzzete og fin. Med den øker intensiteten i låta. Mange i salen synger med på refrenget. Mercy klappes igang og det er tilløp til allsang. Matt Bellamy går ned og flørter med publikum ved frontscenen. Det er mye futt i kompet, selv om det stort sett bare er bass og trommer. Sånn for å toppe en allerede god låt, spruter det ut konfetti og lange strimler når Bellamy kommer opp på scenen igjen. Vi får en fengende og flott Time Is Running Out før en jam som ikke høres spesielt fri og improvisert ut.Under Take A Bow synger en inderlig Bellamy til en hodeskalle. Han er sjelden mer følsom enn her. Likevel er det ganske mye futt i låta. Det er mye dynamikk, fra en rolig start til et voldsomt og ganske pompøst refreng. Vi får et filmmusikkaktig mellomspill før de avslutter hovesettet med Starlight.Låta er farlig fengende, så det er allsang gjennom hele. Jeg synes det har lagt keyboardet altfor langt bak i lydbildet, men det er sjarmerende å høre så mange synge med.
Vi får et synthwave mellomspill før bandet spiller Algorithm igjen. Denne gangen i synthwavelandskapet, selv om bandet som vanlig er ganske pompøse. De har dansende roboter og dansere som løper så mye rundt på scenen at det minner meg om vettene på Lillehammmer OL. Stockholm Syndrome har en støyende intro. Nå har de fått inn en stor, stygg alienrobot på scenen, som minner om en robotisert versjon av Iron Maidens Eddie.Låta er kort, men fengende. Bassgitaren låter nok en gang dårlig og er for høylytt. Låta går over i en så kort Assasin at det eneste jeg får ut av den, er en trommis på høygir. De korte snuttene av Reapers og
Kveldens siste låt, Knights Of Cydonia, introduseres med en snutt av Ennio Morricones A Man With A Harmonica. Trommene piskes imponerende i avslutteren. Låta har fengende gitarriff og refreng, som gjentaes mye. Som et siste sprell, fordeler danserne langs kanten av gulvet i telenor Arena, før de hiver ut store ballonger til publikum. Det er god stemning i hallen når bandet avslutter låta og kvelden med å spille fritt og jammende. Trommisen er i storslag og tar for en gangs skyld over oppmerksomheten fra Bellamy.
Dessverre holder ikke alle de nye låtene like god kvalitet som de andre. Når lyden er trøblete gjennom hele konserten, blir det en ganske ujevn affære. Heldigvis er det visuelle gjennomført og flott. Muse på sitt beste er et så godt liveband at de kan gi meg gåsehud, så dette var litt skuffende
