Foto: Cecilie Andrea Torp
Torsdag kveld inntok Shevils Last Train for å spille sin første konsert på omtrent to år. At bandet ikke har spilt sammen på noen år var det imidlertid ingen tegn på. Samspillet satt som et skudd og bandet så ut til å kose seg på scenen gjennom hele konserten. Interessant nok var det dessuten første konsert med ny bassist og igjen var det ingen tegn på akkurat det.
Bandet bød dessuten på en noe annerledes konsert da de like gjerne var support for seg selv og spilte to ulike sett i løpet av kvelden, atskilt av den sedvanlige pausen mellom support og headliner. En uvanlig løsning som fungerte overraskende bra i praksis. Første sett ble rett og slett en liten appertif. At man umiddelbart ville høre flere låter etter det første settet er naturligvis det som gjør at konseptet fungerte såpass bra.
Avslutningen på første sett med Black Eyes og Sorely Fucking Provoked samt nest siste låt for kvelden One Thousand Years sitter mest igjen i etterkant og peker seg ut som åpenbare høydepunkt fra konserten.
Samtlige på scenen imponerte gjennom konserten og fra samspillet mellom gitaristene til de feite bassriffene til det lekne krydderet fra Kristofer Staxrud på perkusjon er det vanskelig å skulle trekke fram noen, men særlig Anders Emil Rønning på trommer og vokalist Anders Voldrønning gjør ekstra gode figurer. Rønning på trommer demonstrerte en enorm energi mens han pløyde seg gjennom brekk etter brekk, mens Voldrønning på vokal var høyt og lavt, samt en liten tur ut på gata, samtidig som han skrek ned alle som dristet seg til å stå foran scenen.
Konserten gav definitivt mersmak og man vil ganske enkelt ha flere låter når de er ferdige. Så velspilt og kontant hardcore, uten et slitsomt flinksinntrykk, skal man nemlig lete lenge etter.
Fra Is This To Be (Our Lives)? kickstartet kvelden til det desperate skriket på When Will I See You Again? avsluttet det hele var det aldri tvil, Shevils er et band å regne med i norsk hardcore. Foruten at vokalen ble mikset noe lavt og at koringen druknet i det instrumentale er det rett og slett lite å utsette på opptredenen. Så er det bare å krysse fingrene for et mer villig publikum neste gang.
Alle spørsmålstegn om liveform etter den toårige pausen ble i alle fall ettertrykkelig besvart.
