Benicassim er en liten by ikke langt fra Valencia med ca. 15000 innbyggere. En uke i midten av juli blir den søvnige byen hvert år snudd på hodet av ca. 40 000 festivalkåte mennesker. Resten av året fungerer Benicassim som en beach resort for ferierende spanjoler. Og når spanjolene velger å feriere der, betyr det at du er sikret det gode været vi bare drømmer om her hjemme.

Du kommer deg enklest til Benicassim ved å fly til enten Barcelona, Madrid eller Valencia. Herfra går det tog regelmessig, men bestill på forhånd. Flybillettene får du billig, for eksempel fra Ryanair eller Sterling. Bestiller du i god tid får du en tur-retur for mellom 1200-1500 kr, mens festivalbilletten ligger på rundt 1300 kr. Jeg lover deg at det er verdt, for dette er den perfekte måten å kombinere storbyferie, festival og ”sydenliv”.

Benicassim har rykte på seg for å ha et stabilt og godt program. I år kunne festivalen friste med godbiter som Dinosaur Jr., Bright Eyes, Arctic Monkeys, The Go! Team, samt våre landsmenn Sondre Lerche og Datarock. Ofte er programmet britiskpreget, noe som gjenspeiler festivalens publikum. Mange bleike utlendinger som meg lar seg friste av de sydlige temperaturene og festivalens beliggenhet. Bare 40 prosent av deltagerne er spanjoler. Av de resterende 60 prosentene er halvparten briter. Engelskmenn oppfører seg som kjent som halvaper med en gang de tar steget utenfor sin egen grense, men på Benicassim forholdt de seg relativt rolig og var så joviale som bare engelskmenn kan være. Kan det ha hatt noe med den søtlige eimen av granbar som lå tett over område, mon tro? Mye tyder på det...

Det fins mange bomuligheter – camp, strandhus, hostel og hotell, you name it. Alt avhenger av når du bestiller og hvor tjukk lommeboka di er. Det vanligste er likevel å telte på campen som er fordelt over tre ulike områder. Disse skal visstnok variere i kvalitet og beliggenhet, men alle ligger relativt nærme selve festivalområde. Den beste ligger like ovenfor festivalområdet. Her gir trærne skygge, folk er laidback, og det er få 19 år gamle briter med høyt testosteronnivå. Herfra er du aldri langt fra en strand. 30 minutter til fots eller en kort busstur (i hvert fall i antall km), og vips; du er på en deilig strand med pisslunka vann. Vil du ha roligere omgivelser for å få den tunge bakrusen ut av kroppen, tar du ganske enkelt den lokale bussen til Grau som går hvert kvarter. Her er vannet renere og omgivelsene roligere. På Grau ligger det stort sett lokale helter, så se opp for overvektige menn i altfor små speedos.

Konsertene starter først kl seks-sju på kvelden og varer i god spansk tradisjon til den lyse morgen. Fram til kl 0300 på natta preger rocken de store scenene, mens de som er glade i glowsticks og elektronisk musikk har en egen scene fram til morgenkvisten. På Benicassim var det forøvrig en annen publikumskultur en det jeg er vant til fra skandinaviske festivaler. Her kjører de nemlig ikke sild i tønne prinsippet som vi gjør her på berget. Det er derfor gode muligheter til å komme seg langt frem selv på de største konsertene, og det til tross for at du har festivalens varemerke, en iskald liter med Heineken (ca. 50 kr), i hånda.

Nok turguiding, over til det viktige; musikken!

Fibstart, Torsdag

Iggy&The Stooges

På torsdagen startet de første konsertene på to av de fire festivalscenene. Og Iggy & Stooges var blant dem som var først ute. Dette var en konsert jeg hadde store forventninger til. Så det gjenforente bandet på Roskilde for et par år siden og det er en konsert jeg aldri glemmer. Skuffelsen var derfor stor over at denne konserten ikke var i nærheten av å være like bra. Siden sist har The Stooges sluppet The Weirdness til svært lunkne kritikker. De spiller likevel mye fra den resterende backkatalogen. Vi ble servert hits både fra den selvtitulerte platen og fantastiske Fun House. Likevel når de ikke helt ut denne gangen, og publikum forblir noe avventende selv om styggdeilige Iggy åler seg rundt på scenen i det som må være verdens trangeste jeans, og at Ron Ashton trakterer gitaren som det skulle være det mest naturlige på denne jord. At de spiller ”I Wanna Be Your Dog” to ganger, men ikke ”Search and Destroy” – vitner det om at bandet mangler kreativitet og selvinnsikt. Heldigvis gjorde hitsa det til en middels opplevelse.

5/10

Bright Eyes

Bright Eyes veide opp for den lunkne The Stooges konserten og leverte varene så til de grader. På sin siste konsert i Europa for denne gang, serverte Conor Oberst med storband en forrykende konsert, presis som ryktene sier den skal ha vært på Hove. Nevnte Conor Oberst formelig spyttet ut sine samfunnskritiske tekster i forakt, mens bandet i bakgrunnen er en vegg av vellyd. Setlisten varierer mellom gammelt og nytt. Vi fikk høre godbiter fra Fevers and Mirrors, I’m Wide Awake It’s Morning, og ikke minst fra det solide sistealbumet, Cassadaga. Høydepunktet denne kvelden var nok ”Four Winds” og ”If The Brakeman Turns My Way”. Men når det skal sies leverte Conor Oberst med band en konsert uten dødpunkt. Rett og slett veldig bra!

9/10


Fredag

Dinosaur Jr.

Et av høydepunktene for min del var å se et gjenforent Dinosaur Jr. med orginalbesetningen på plass. Med seg i bagasjen hadde de den nye skiva Beyond. En plate som kan skremme vannet av alle som er motstandere av blandingen støy, gitarsoloer fra helvete og bunnsolide melodilinjer. På Benicassim leverte bandet en sjeldent solid setliste, litt fra alt og alle, og spesielt fra Bug, You’re Living All Over Me og nevnte Beyond.
At dette skulle bli en solid konsertopplevelse, skjønte jeg allerede under første låt. Dinosaurene åpnet nemlig ballet med knallsterke ”Almost Ready” fra sitt siste album, noe som er ensbetydende med at J. Mascis går direkte inn i en aldeles strålende gitarsolo. Mannen ser ut som et troll med sitt lange grå hår og altfor store t-skjorte. Men herregud, dette er musikk, ikke en moteoppvisning – og mannen kan det der med spille gitar, gitt. Herfra og inn er det hitparade. Dette kjøret kunne fort blitt en smule slitsomt i lengden, men Dinosaur Jr. har heldigvis en bassist og låtskriver i Lou Barlow. Barlows’ noe roligere låter og vokal fungerer som et perfekt avbrekk til det ”vanlige” Dinosaur Jr. soundet, og vi rekker å trekke pusten. Alt i alt var dette en strålende konsert fra de gamle kranglefantene. Om de er venner eller ikke nå spiller egentlig ikke så stor rolle for min del. For når signaturlåta ”Freak Scene” runget over Benicassims største scene var jeg i lykkerus.

9/10


Lørdag

Sondre Lerche & The Faces Down

I Norge er Sondre Lerche mest kjent som han joviale bergenseren som får mye oppmerksomhet i media, men som har et beskjedent publikum. I det store utlandet er de mest opptatt av musikken hans. Det skjønner jeg godt! For Sondre har siden han var en neve stor levert bunnsolide poplåter. Disse serverte han til et svært interessert publikum på festivalens minste scene. Fullt var det óg. Både Sondre og bandet leverte en solid konsert som toppet seg med glimrende ”Two Way Monologue” og ”Phantom Punch”.
At Lerche har turnert med Elvis Costello i statene skjønner jeg godt. For det er noe ”Costelloisk” over den spede bergenseren. Energi og kvalitet samlet i en liten kropp. Når jeg oppsummerte musikken på Benicassim sammen med en venn av meg, uttalte han følgende: ”Det er litt rart at man må reise til Spania for å finne ut at Sondre Lerche er en bra artist”. Det får stå som et statement på ungguttens kvaliteter.

8/10

Albert Hammond Jr.

Hvem skulle tro at den anonyme gitaristen i The Strokes skulle levere ett av de beste popalbumene i 2006? Ikke jeg i hvert fall. Men det gjorde han. Med seg på scenen i Benicassim hadde han et par Strokes-look-a-likes, samt den solide trommisen fra nevnte band, Fab Morrisso.
Det hele starter pent og pyntelig, og Albert Hammond Jr. viser at han er en vel så dyktig vokalist som Julian Casablancas fra The Strokes. Dessverre går både lys og lyd under den glimrende ”Scared” ganske tidlig i konserten, og bandet må etter gjentatte forsøk forlate scenen. Etter en stund får de komme tilbake på scenen igjen, denne gangen uten lys, for å fullføre konserten. De rekker imidlertid ikke å spille mer enn en sang før det hele er over. Albert Hammond Jr. og co opptrådte seg så profesjonelt som det overhode er mulig, og det lille vi fikk høre lovet godt for lørdagens Øyanatt-konsert på JohnDee.

7/10

Peter Bjorn and John

Våre tre favorittsvensker spilte som Sondre Lerche foran et forventningsfullt publikum på festivalens minste scene. Jeg antar at mange av disse publikummerne bare hadde hørt plystrehiten ”Young Folks” på forhånd. Det er i hvert fall mye som tyder på det. I begynnelsen var folk med, men jo lenger ”Young Folks” lot seg vente på seg, jo mer sank stemningen. Selv den fantastisk flotte låten ”Amsterdam” ble noe tamt fremført foran dette publikum. Litt dumt, for svenskenes siste album, Writers Block, er riktig så flott. Til slutt kom selvsagt ”Young Folks” og stemningen plystret seg til værs. Da hadde allerede mange forlatt teltet…

5/10

Søndag

Clap Your Hands Say Yeah

Konserten til CYHSY kan egentlig deles i to. En dårlig første del der bandet stort sett spilte materiale fra sin siste skive, og en langt bedre halvdel der bandet hadde hovedfokus på sitt selvtitulerte gjennombruddsalbum. Alec Ounsworth skal ikke beskyldes for å være en stor sanger, og det lar seg lett høre når bandets svakeste låtmateriale blir fremført. Heldigvis har de en rekke godlåter å velge mellom. Og fra ”Satan Said Dance”, en av få låter som det faktisk er verdt å høre på fra deres siste album, og ut er det fest. Aller best stemning er det under indiehiten ”The Skin Of My Yellow Country Teeth”. Dette ble en konsert på godt og vondt. CYHSY viser hvor lavt bunnivå bandet har, samtidig som de viser hvor gode de kan være på sitt beste. Omtrent som Rosenborg i den norske tippeligaen, med andre ord.

5/10


The Go! Team

Jeg danser egentlig ikke. Det vil si, det hender seg når jeg er overstadig beruset eller i lykkerus. Under The Go! Team var jeg både Kathrine Moholt og Danse-Kristian i en og samme person, både høyt og lavt, i tango og cha-cha-cha, og sikkert det som verre var. Men jeg var ikke overstadig beruset, jeg var i lykkerus. Det betyr at The Go! Team leverte en veldig bra konsert. Forhåpningen på forhånd var at dette var en typisk enten eller konsert. Det viste seg å stemme i positiv favør.
Å sette The Go! Team i bås er ikke enkelt. De blander nemlig mange sjangrer uten å egentlig tilhøre noen av dem – for eksempel rock, hip-hop og electronica. På scenen får dette utløp i en enorm energi, der frontfigur og vokalist Ninja fungerer som limet i bandet med sin sjarme og utstråling. Under velkjente ”Panter Dash” og ”Ladyflash” fikk bandet en voldsom respons fra publikum. Jeg er spent på hvordan dette vil fungere kl 1850 på Øya. Forhåpentligvis får The Go! Team oss trauste nordmenn til å svinge på svansen.

9/10

Muse

Det er mange år siden jeg har kjøpt eller hørt på Muse på privat’n. Jeg hadde imidlertid gleden av å se bandet på Quart’n for et par år siden og visste derfor at de var svært gode live. At de var så bra som på Benicassims siste dag hadde jeg imidlertid glemt.
Musikken til Muse balanserer på en knivsegg med sitt pretensiøse og pompøse lydbilde. På plate synes jeg dette blir litt for mye av det gode, mens live fungerer det så bra som man bare kan drømme om. Den visuelle delen av showet er et vitalt element. Her snakker vi stor produksjon til stor musikk. Filmen på lerretet bak bandet regelrett suger deg til seg synkront med musikken. I tillegg er Muse som band grådig bra live, og spiller med en emosjonell lidenskap som er få band forunt. Spesielt briljerer vokalist og gitarist Matthew Bellamy med sin fantastiske stemme – han har et enormt register å spille på.
Hovedfokuset var rettet mot bandets siste album Black Hole And Revelations, men vi fikk også servert godbiter fra debutplaten Showbiz, noe som tilfredstilte undertegnede til gagns. Dette ble en perfekt avslutning på en perfekt festival. Jeg tror ingen kunne gjort det bedre en nettopp Muse.

10/10