Stemmen er like bra live som på plate.
8. August kl 16:45, i et lettere overskyet Oslo, entret Susanne Sundfør Sjøsiden scene.
Det var et ganske tallrikt og ikke minst variert publikum som hadde kommet for å se denne litt pussige Haugesundsjenta fremføre sin småjazza visepop.
Som backing hadde hun med seg en trio, (trommer, bass og gitar) som med fordel ga konserten et litt mer rocka preg.
Settet bestod naturlig nok av låter fra hennes debut-album fra 2007, men det som er så fett med frøken Sundfør er at hun alltid improviserer med vokalmelodiene fra gang til gang. Hun har en helt vanvittig stemme, og den brukte hun til det fulle. Wow!
Lydbildet vekslet mellom storslagent, (tidvis ganske så hardt) og mye klang og effekter, til det helt nedtonete hvor kun vokal og piano fløt utover Øyafestivalen.
Konserten hadde et stemningsfullt og alvorlig preg. Det visuelle, (altså showinga) blir naturlig nok ikke hovedfokus, men det er jo tross alt ikke en punk konsert heller.
Lyden funket bra, og det var til tider svært så rocka når bandet fikk kjøre sitt eget løp.
Noen småfeil kunne høres underveis, og personlig syns jeg hun kunne dratt på litt mer (vokalmessig) under ”hitlåta” Walls, men du verden!...I den oppblomstringa vi har hatt av ”syngedamer” i Norge de siste åra, troner Susanne Sundfør ensom på toppen.
Jeg tror nok i bunn og grunn at musikken hennes fungerer best på mindre klubber, men nå er det jo ikke hennes skyld at Øyafestivalen ikke arrangeres i røykfylte kjellerlokaler.
8/10
|
