Pubertal humor og nostalgi fra skatepunkerne.
Det var nok ikke bare meg som ble overrasket over at en nystartet festival klarte å få tak i skatepunkheltene NOFX som hovedattraksjon. Likevel, det er jo noen år siden bandet var på topp, men det gjør jo ingenting med gleden av å få se dem. For bare navnet NOFX bringer minnene tilbake til ungdomstiden, der albumet Punk In Drublic fra 1994 ofte stod i spilleren.
Da klokken endelig hadde passert 22 kom bandet på scenen, møt av et ekstatisk jubelbrøl. Det var uten tvil at dette var bandet de fleste hadde ventet på. Noe man egentlig kunne se tidligere på kvelden også, for NOFX-skjorter kunne man se overalt. Og bandet satte standarden fra første stund, det var korte og fengende skatepunklåter med mye prating mellom hver låt. Veldig mye prating faktisk; om hvor full dem er, hvor kaldt det er i Norge, hvor lat dem er, hvor vanskelig det er å få tak i stoff i Norge, og hvor mye de hater Red Hot Chili Peppers. Men uansett, innimellom all pratingen fikk vi servert flere av de gode, gamle låtene. Kan jo fort nevne ”Reeko”, ”Leave It Alone”, ”Linoleum” og ”The Cause” fra Punk In Drublic og ”Bob” fra White Trash, Two Heebs & A Bean. Også nyere låter ble servert, og publikum likte dem alle. Men det må bemerkes at kvaliteten på låtene ikke alltid var av den beste, for NOFX var ikke direkte edru på scenen, heller temmelig full, noe som førte til at bandet spilte feil og/eller glemte teksten. Men dette tok de igjen ved pratingen, der selvironien var særdeles høy. Mot slutten av konserten var humøret på bandet, om mulig, enda høyere enn i begynnelsen, og da var det om å gjøre å spille flere av sine aller korteste låter, der den korteste var på ca 7-8 sekunder.
Etter å ha opptrådt i cirka 70 minutter gikk bandet av scenen, før de kom tilbake for å spille litt mer. Her startet de med sin versjon av Bob Marleys ”No Woman, No Cry”, med påfølgende skittkasting om Me First & The Gimme Gimmies (som inneholder NOFX-medlemmer), før de avsluttet med to låter som ble dedikert til publikum fordi de var så hvit. De sa at vi var enda hvitere enn de hvite i USA. Med den introduksjonen var det egentlig ingen overraskelse at de avsluttet med to av sin mest kjente låter, ”Don’t Call Me White” og ”Kill All The White Men”.
Musikalsk var ikke konserten den beste, men med god stemning og masse prating fra NOFX gjorde at det ble en bra avslutning på festivalområdet. Man kan heller ikke skjule at nostalgifaktoren var med på å dra pilen oppover. For mange tenkte nok tilbake til da man var 15-16 år, og var bekymringsfri.
7/10
(Foto: Lars-Ove Håhjem)
|
