Gårsdagens oppvarmingsband, Monzano, har vært en aldri så liten snakkis på den norske indiescenen. Tidligere i år slapp de sin første langspiller High Horses & One Trick Ponies, som har høstet gode kritikker. Til tross for lovord og mye turnering var gårsdagens oppvarmingsjobb undertegnedes første møte med bandet. Møte kan ikke beskrives som noe annet en særdeles trivelig. Monzano leverte et halvtimes langt sett spekket med fine poplåter i skjæringspunktet mellom The Shins og Death Cab For Cutie. Når gutta blir litt mer scenevante og får et album til på baken kan dette bli virkelig bra.

Skottland har som kjent mye og by på. Som om ikke Belle & Sebastian, whisky med deilig røyksmak, Arab Strap, tannløse fotballspillere, mørkt øl og Trainspotting var nok, har de også skaffet oss fantastiske The Twilight Sad. Glasgow-bandet spilte etter ryktene en forrykende konsert på John Dee under årets Øyafestival, og var i går tilbake for å gjenta suksessen – noe de klarte med bravur.

Musikalsk blir The Twilight Sad ofte sammenlignet med sine landsmenn i Arab Strap og Mogwai. Denne sammenligningen er nok et resultat av at de tre bandene er skotske, selv om det finnes visse likhetstrekk. Konserten vi var vitne til i går kan heller beskrives som om et møte mellom Joy Division og My Bloody Valentine på en brun pub i Glasgows bakgater, der de etter x-antall alkoholenheter bestemmer seg for å lage musikk sammen.

The Twilight Sad har en særegenhet i vokalist James Grahams tjukke glasgowske aksent og krystallklare stemme, sammen med gitaristen Andy MacFarlanes kløktige gitarspill. Gårsdagens konsert startet med førstesporet fra deres glimrende album Fourteen Autumns And Fifteen Winters, Cold Days From The Birdhouse. James Graham får utfolde seg fritt, mens MacFarlanes skimrende gitar skaper en nydelig atmosfære, før de får solid drahjelp fra bassist Craig Orzel og trommis Mark Devine til å skape en vegg av vellydende støy. Med det var standarden satt og det var mer i vente. Høydepunktet for mange, det vil si et halvfullt John Dee, var nok That Summer, At Home I Had Become The Invisible Boy. Denne låten er nok det nærmeste The Twilight Sad kommer en minihit, med sin vakre melodi og tekstlinjer som ”The Kids Are On Fire In The Bedroom”. Mørk, mektig tristesse, med andre ord. Det ble ikke mye lystigere av at de fulgte opp med gårsdagens beste, Talking With Fireworks/Here It Never Snowed. Vi snakker støyorgie og en Graham som vekselvis hamrer løs på symbaler og heseblesende vræler: ”See That You Are Mine, With A Knife In Your Chest”. Nesten vanskelig å forstå at den usedvanlige hyggelige, ydmyke og sympatiske frontfiguren er samme mann som i neste øyeblikk serverer oss disse tekstlinjene med full troverdighet. Mer skal det ikke til for å imponere enn nordmann en sen vinterkveld i desember.

I det hele tatt en flott kveld. Skal man sette fingeren på noe må det være at lyden var umenneskelig høy. Både bein og tenner ristet ufrivillig i takt med bassen, og i mine ører er det en fin rest av gårsdagens konsert som suser i ørene. I tillegg spilte The Twilight Sad bare i vel 45 minutter. Men når sant skal sies at har de bare et album på samvittigheten, samt en ep hvorav tre av fem låter har kommet med på det nevnte albumet. The Twilight Sad lovet i hvert fall å komme tilbake med nytt materiale så fort som mulig. Vi som var på konserten i går gleder oss!

8/10