The Australian Pink Floyd Show er verdens beste tributeband, sier mange. Ingen gjør så komplette, fullstendige etterligninger etter Pink Floyd som dem. Men så er det nettopp dette ordet som forfølger dem fra Australia og til verdens fire hjørner. Tribute. Noen har gjort det før. La oss imidlertid glemme dette altoppslukende ordet, og tenke at det ikke spiller noen rolle akkurat hvem som gjør showet, for det som fant sted i Oslo Konserthus i går kveld, er det ikke ofte man får oppleve.

The Australian Pink Floyd Show ble stiftet i Adelaide, Australia i 1988, og består av Damian Darlington (gitar, vokal), Steve Mac (gitar, vokal), Colin Wilson (bass, vokal), Jason Sawford (tangenter), og Paul Bonney (trommer). Deres merittliste er lang; fra å spille i bursdagsselskapet til selveste David Gilmour, til å fylle opp prestisjetunge Royal Albert Hall. Imidlertid er dette første gangen gjengen har omfattet Norge og Oslo i en turné. Og hvilken første konsert!

Fra det øyeblikket lysene i den fullstendig oppfylte konsertsalen ble slukket, hammerne lyste opp på sceneveggen og lyden av "In the Flesh" strømmet ut i salen, var publikum trollbundet. Og forbløffelsen var ikke mindre tre timer senere, etter en hardtslående versjon av "Run like hell." For var det ikke for en viss australsk aksent, kunne det liker gjerne vært Roger Waters med følge som stod på scenen.
Hele nitten sanger fikk plass på en setliste som hovedsaklig omfattet materiale fra The Wall, Dark side of the moon og Wish You Were Here. Etter "In the Flesh" fulgte "The Thin Ice", og en nydelig vokalprestastasjon av bassist Wilson. Et annet tidlig høydepunkt ble raskt "Another Brick in the Wall". Et bilde- og lysshow Pink Floyd ikke kunne gjort bedre selv! Hypnotiserende animasjoner på sceneveggen toppet lysshowet, som i første del av låta fulgte Wilsons bass.
Videre fulgte "Learning to Fly", "Money" og en fantastisk tolkning av "Set the Controls for the Heart of the Sun". Flammeinfernoet som etterhvert utspilte seg på bakveggen passet som hånd i hanske til den psykedeliske nerven i den eldgamle låta.
Videre fulgte "Mother", "High Hopes" og en overraskende representant fra plata Animals, "Sheep". Sistnevnte fungerte ypperlig som avslutningsnummer før pause.

Andre del av konserten begynte med nydelige "Shine on you crazy diamond." For n’te gang viser Darlington og Mac seg som gitarister av ypperste klasse, men det som virkelig satte støkk i publikum, var den meget gladeksentriske saksofonist Mike Kidson’s opptreden. Saksofonspill av høy klasse og tydeligvis en mann som elsker å stå på scenen, men han avslutter soloen med halvkvalte lyder, noe lignende Donald på musikalsk andrenalin, og tripper av scena med et stort smil plantet på fjeset. Publikum tar det hele på humoren, før den velkjente ringelyden og etterfølgende tikkingen tilhørende "Time" tar til.
Etterpå står høydepunktene bare i kø. Vi får "The Great Gig in the Sky", fulgt av en ærlig kommentar fra en publikummer; ”Damn, that woman can sing!” Riktignok, rå prestasjon fra både Emily Gervers og Jacquie Williams. Vi får kveldens hittil vakreste, ”Goodbye Blue Sky”, vi får ”Young Lust”, ”Talk to Me”, ”Hey You”, før spotlighten vender seg mot Damian Darlington og ”Wish You Were Here”. Og det Darlington ikke fikk bevist at han kunne gjennom de to foregående timene, beviser han klart og tydelig med en klokkeren vokal og en solo undertegnede fortsatt har frysninger av i ”Comfortably Numb.”
The Australian Pink Floyd Show topper showet med ”Run Like Hell” og et fantastisk lysshow.

Det er virkelig sant, det utsagnet, om at man ikke har hørt Pink Floyd før man har hørt dem live. Hvem bryr seg hvem som opptrer, denne grensesprengende, tidløse musikken, støttet opp av et enestående lys- og billedshow bør man få med seg på et punkt i livet. Så får en heller tilgi dem for ikke å ha spilt Echoes, og vente tålmodig på neste Norgesbesøk.


www.aussiefloyd.com