Rockefeller 16.07.2008

Essayspørsmål: Et band bør kjenne sin storhetstid og trekke seg før de synker til nye lavmål. Diskuter.

Dandy Warhols har pokker meg kjørt det samme løpet siden debutskiva ble utgitt i en tid da verden var mest opptatt av Liam Gallagher og et overraskende bra andrealbum fra en gruppe som kaller seg Radiohead. Signatur-sengestemmen til evigunge Courtney Taylor-Taylor harmonerer som alltid perfekt med trommis Brent Deboer sin koring for å fullføre den klassiske Dandy-sounden med seige riff, lange toner og tunge, tunge trommer. Den nå fem år gamle Welcome To the Monkey House dro frem et mer polert lydbilde enn den suverene gjennombruddsplata Thirteen Tales From Urban Bohemia, men ødela mye av den tilbakelente kulheten til fordel for halv-cheesy 80talls pop. Siden da har de landet på en slags mellomsti som på ingen måter funker. Konserten i kveld er en oppvisning i profesjonell middelmådighet, hvor ikke engang verdens mest sjarmerende maracasrister/tangentfikler Zia kan redde et låtmateriale i konsekvent nedoverbakke.

De åpner forøvrig meget sterkt med stonerpopperlen Mohammed, men belønner oss aldri med verken Godless, Big Indian, Nietzche eller Not if You Were the Last Junkie On Earth. Ikke engang Everyday Should Be a Holiday er inkludert i settet som også er klinisk fritt for låter fra debutskiva. Vi får slappe versjoner av Bohemian Like You og Get Off midt i settet før de turer videre med grusomheter fra de to nyeste albumene før det hele avsluttes med en påfallende laber Country Leaver og et 'now let's get to drinking' fra Taylor-Taylor. Flaut.

3/10