Dersom du driver med oppsøkende salg, må du regne med en del nei. Trøsten er at for hvert nei du får, er du nærmere ja-et du så gjerne vil høre. Litt sånn er det med konserter også. Du kan se flerfoldige konserter: Noen kan være et høyt og tydelig nei, andre kan være et nesten-ja, og idet du halvveis har gitt opp fordi du ennå ikke har fått et eneste salg, dukker denne ene personen som gir det etterlengtede svaret du etterstreber å få, opp. I overført betydning er svaret mitt Fleet Foxes.

Seattle-bandet gjør lite ut av seg, har en tilbakelent og lavmælt utstråling og gjør scenen fullt og helt til sin. Spøkefulle, kommuniserende, sjarmerende. Det tilhører sjeldenhetene, men med sine endeløst vakre harmonier og melodier, var gåsehuden aldri langt unna og til og med en og annen tåre kunne helt sikkert sidemannen finne i øyekroken hos undertegnede. Ingen spektakulære lysshow, intet forrykende sceneshow, kun en ekthet og et naturlig og utvunget publikumsfrieri gjorde de femti minuttene med kvintetten til en ren og skjær musikknytelse.

Tenk at du har sett deg ut den perfekte kunde. Du er sikker på at salget er i boks, før det glipper i siste øyeblikk. For en skuffelse! Et nesten-ja. Hadde Fleet Foxes vært et nesten-ja, hadde tredje dag på Øya vært en trist dag. Festivalen ga imidlertid publikum et rungende JA! i går, og magien var en realitet.

Fleet Foxes står ikke bare for festivalens desiderte høydepunkt så langt, det var utvilsomt også det vakreste.

10/10

Foto: Steffen Rikenberg