- Kor har de lært den her?

Publikum synger. Og synger. Og synger mens gitarist Terje står på scenen med resten av Kaizers Orchestra og ser mer perpleks ut enn noen noensinne har gjort.

Anledningen er siste sang i den ANDRE encoren (vi får tre) i et sett som strekker seg mot den andre timen og litt over 20 sanger. Ny rekord får vi vite. Hurra. Refrenget på Die Polizei – ikke akkurat den mest kjente av Kaizers sitt etterhvert überfolkelige repertoar – går på repeat blant svaiende hender og slitne lunger. For publikum har gjort sitt beste disse to timene. De vet at Kaizers er entertainere mer enn musikere, de kan tekstene på rams, og de har ventet lydig på de store, store sangene. Men keiserens orkester har forvillet seg inn i balladeland og ser ikke ut til ville bevege seg ut av den seige gjørma helt enda. Joda, publikum har fått både Evig Pint, Dr.Mowinkel og Dekk Bord (men merkelig nok ikke deres beste ballade: Christiania), og etter vårens to utsolgte konserter i dette samme lokalet samt en maktdemonstrasjon under årets Øyafestival, er det kanskje for mye forlangt at Kaizers kun skal rulle ut kanonene fra de tre første albumene. Men noen fler kuler kan vi godt få. Janove Ottesen gjør sin greie på sedvanlig vis, uten hverken å bekrefte eller avkrefte sin status som Norges mest fascinerende frontmann, og er tilogmed frekk nok til å ta en AKUSTISK versjon av Kontroll på Kontinentet som ekstranummer.

Selv om konsertplakaten muligens burde ha et svært klistremerke med «Obs! Balladekveld.», så sjarmerer Kaizers Oslopublikumet trass sitt merkverdige låtvalg. For etter 9 år, 4 mer eller mindre glitrende album og ca. 59734,7 konserter, har Kaizers det privilegiet at publikum kan redde en ellers middelmådig konsert. Og joda, vi får Maestro helt til slutt som en 'takk for alt', men det redder desverre ikke konsert som knekkes under vekten av sangene vi aldri får.

5/10