Unholy Allience hadde retur for tredje gang og Spektrum gjestet som vanlig begivenheten. Demme kvelden var spekket med masse knallgode og knallharde band, og de fleste var nok bare glade når de nesten 5 timene med sammenhengende metall var over.

Allerede omtrent ett kvarter etter at dørene hadde åpnet sto norske Purified in Blood på scenen foran et glissent men gira publikum. Tross litt dårlig lyd i starten leverte det gjenoppståtte Stavangerbandet en fin oppvarming på ca. 5-6 låter før svensk viking-metall sto for døren. Amon Amarth leverte beintøft, og gav de fremmøtte en real lekse fra den litt hardere ligaen. Det var omtrent komisk å se de svære langhårete beistene headbange synkront til de tunge riffene. Spesielt den storvokste vokalisten Johan Hegg som stilte med vikinghorn i beltet. Om det var mjød i det når han skålte og drakk med publikum vet ingen, men tøft var det uansett.

Det gikk i dødsmetall og mannskapet fra Stockholm imponerte selv om settet var relativt kort, og tematikken var lagt rundt norrøn mytologi. Låtene fra den nyeste skiva Twilight of the Thunder God mest an, spesielt ”Cry of the Blackbirds” og den drittunge ”Pursuit of Vikings”. Selv om det sjangermessig ikke fulgte oppskriften for kvelden, var det en god oppvarming og mye herlig publikumskontakt.

Til tider tannløst

Kveldens første store høydepunkt av de mer anerkjente bidragene var amerikanske Mastodon. Med en fantastisk konsert fra Hovefestivalen fortsatt friskt i minnet var forventingene naturligvis skyhøye. Uheldigvis var det kun 3 stk på scenen, på grunn av gitarist Bill lå på sykehus i London, og det hele mistet litt brodden musikalsk. Uansett det var ikke et like stort ran som at Spektrum solgte 0,4 til 65 kr per stk, fordi her snakker vi om briljante musikere.

De resterende medlemmene knallhardt med sine to største hits ”Blood and Thunder” og ”The Wolf Is Loose”. På scenen gav de to 100 %, selv om det var åpenbart noe som manglet i lydbildet. Trommis Brann Dailor gjorde som vanlig en vanvittig innsats med stikkene, og imponerte undertegnede kanskje enda mer enn på Hove. Lyden ble veldig mye bedre utover, og på låter som ”Colony of Birchmen” og ”Iron Tusk” har 3-mannsbandet full kontroll.

Fra halveis og mot slutten tok de publikum med seg på en reise i prog-metal verdenen med låter som ”Bladecather”, ”Aqua Dementia”, ”March of the Fire Ants” fra Remission og ”Capillarian Crest”. Her eide de totalt, og viste at det faktisk kan gjøres med kun en gitar, og en bass. Det var også rimelig høyt, og gratis utedling av ørepropper var veldig velkomment. Uansett, ett kort sett på ca halvtimen og uten vesentlig sentral rythm gitar ødelegger selv om de gjorde sitt beste.

7/10

Ivrig

I det klokken passerte halv ni var det kveldens yngste band, Trivium som sto for tur. Etter en pompøs innledning gikk de rett på sak med ”Kirisute Gomen” fra den kritikerroste og nyutgitte Shogun. Lyden var mer eller mindre perfekt, og Matt Heafy i ført en japansk inspirert gitar fikk i gang publikum fra start med ablegøyer og hyggelig kontakt.

”Into the Mouth of Hell We March” og singelen ”Down From the Sky” ble også spilt fra den nye skiva, og mer eller mindre resten var fra den litt tøffere Ascendancy. Låtene ”Drowned and Torn Asunder” og ”A Gunshot to the Head of Trepidation” var åpenbart kjenninger for den yngre garde i front, og gulvet danset til tider i takt.

Evnen Trivium har på å veksle mellom de tvilsomste syngerefreng som hadde gjort Van Halen stolt, brutale skrik og riff gir en fin veksling. Det ble en fin variasjon og dynamikk i musikken, og gutta kan jo sakene sine og, der de hamrer ut soloer som det skulle vært å smøre seg en brødskive. Avslutningen ”Pull Harder on the Strings of Your Martyr” gikk rett hjem, og her fikk man til og med antydning til allsang fra disiplene i front. Trivium kom og underholdt stort med et energisk sceneshow, og kommuniserte ofte med de fremmøtte, en verdig siste oppvarming før trashheltene skulle til pers.

7/10

Udødelig konsert-maskin

Omtrent timen etter Trivium var det klart for den store finalen anført av de gamle heltene i Slayer. Det var heller ikke særlig tvil hva folk hadde kommet for, og ”Slayer” brøl satt løst i salen hele kvelden. Her var det beinhard rutine som sto i sentrum da Tom Araya & Co gikk ut på scenen og innledet konserten kompromissløst og herlig. Mobben i midten foran ble tatt over av en litt eldre garde ikledd kun bar overkropp og en verdig moshpit var faktum.

Det gikk i en del nyere låter fra start, som for eksempel ”Flesh Storm” og ”Jihad” fra Christ Ilusion. I bakgrunnen flimret det fra en stor tv-skjerm som enten var dekket av blinkende og snurrende Slayer-logoer eller krigsbilder. Publikum var i hvert fall så dedikerte som de aldri hadde vært tidligere på kvelden, skrek og jublet mellom låtene.

Salen ble ofte mørklagt mellom låtene, og en smørblid Tom Araya tok seg noen ganger en kort prat alene på scenen med en singel lyskaster i trynet. Blant annet da han introduserte den splitter nye låta ”Psychopathy Red”. Selv om lysshowet var fett, spilte bandet mest på slapp rutine den første halvtimen.

Det var først litt over halveis at ting virkelig tok metaforisk fyr. ”Cult” innledet ett maraton påfulgt av; ”Disciple”, ”South of Heaven” og klassikeren ”Angel of Death”. Med andre ord, det var først når de gamle gode låtene ble spilt at konserten endelig tok seg opp igjen. T-skjorter ble revet av og kastet opp i lufta og folk løp rundt som gale nede på gulvet og dunket i hverandre. En del trofaste headbangere sendte det lange håret sitt mer eller mindre sammenhengende rundt under alle disse låtene.

Det var enda flere godlåter som ble spilt, og konserten varte vel omtrent 1 ½ time til sammen. Innledningsvis var det et eller annet som manglet, med Slayer gjorde som vanlig jobben som de har gjort så utallige ganger før. Kanskje de ikke synets det var noe særlig å spille foran knappe 3000 mennesker heller, hvem vet? I det ”Raining Blood” ble spilt avslutningsvis var alt glemt, og alle jublet og klappet for de gamle heltene, som kort og brutalt forlot scenen etter en ”thank you”. Folk var vel stort sett nesten litt glad å slippe ut til kulda igjen etter 5 timer så nærme helvete man kan komme. En heftig kveld var det i hvert fall!

8/10

Musikknyheter fikk dessverre ikke mulighet til å ta konsertbilder.

PS. Purified in Blood og Amon Amarth spilte for kort for karakter.