Det er noe med synthrockband og mangel på selvinnsikt. Er det noe i blodet deres som forbyr total neglisjering av samtlige live-estetikkregler så ubenhørlig lagt ned av...vel, alle andre enn synthrockband? La oss ta en kikk:
Regel #1: Nakne synthstativer er omtrent like rock'n'nroll som Duffy.
Regel #2: Å ta en Elvispelvis mens man skrur synthknotter opp og ned er ikke tøft. Man ser ut som en idiot.
Regel #3: Å ha på seg en 'Eat Disco' t-skjorte mens man rocker til trommisen sin discorytme...den sier seg selv....
Cut Copy er gjengangsforbrytere. Det samme er Maps, begge band med opptil flere opptredener i Oslo det siste året; Førstnevnte med (i kronologisk rekkefølge) uforglemmelige konserter på Blå, Øya og Sentrum Scene, sistnevnte med en meget forglemmelig opptreden i det samme lokalet The Whip ikveld tester dagsformen. Og nei, Manchesterbandet har ikke akkurat plettfritt rulleblad de heller.

De fortjener et større publikum, baggyraverne i The Whip. Et desembertungt Oslo lokker med bare et kvartfullt John Dee, men de som har kommet takker usedvanlig pent for innbydelsen og lar seg rive med i et timeslangt sett som på alle måter kunne vært mye, mye verre. Basstrommen til Lil Fee går som comedownsoundtracket fra helvetet mellom enkle gitarakkorder, et lysende eple, synthfikling, og alt det man forventet fra et ungdomsskoleball ca.1995. I likhet med nevnte Cut Copy, har The Whip sin store styrke i nostalgirave, dog langt bort fra den parodiske Klaxons-mytologien så ettertrykkelig hypet av de som så behovet for et glowstickcomeback. The Whip kjører derimot et konsekvent pulserende løp, tredemølle og Eric Prydz heldigvis ikke i sikte, og legger seg heller bak Happy Mondays (minus Shaun Ryder) i løypa merket øl-rave-og-dans-til-folket. De gir oss det vi ønsker, sparer Trash helt til slutt, og slipper oss ut i natten uten antydning til encore på vei videre nedover en kredbyggende europaturné. Alle sammen nå:

I wanna get....


8/10

Foto: Christoffer Næsfeldt