Du kan si mye om Johnny Borrell, men draget på fjortisjentene har så definitivt. Parkteatret er fullt av hoppende og hylende ungpiker som venter på store ord fra frontmannen det for alle oss andre er vanskelig å elske, men som er desto mer fascinerende. Blikket hans kontant festet på et punkt langt utenfor taket, og med minimal kontakt med publikum entrer Borrell, Andy Burrows og 'de to svenske' scenen, åpner med Golden Touch, og raser gjennom America, Don't Go Back To Dalston og In the Morning for å få rydda vei for nyere sanger.
- De legger lista høyt nå, kommer det fra en henrykt publikummer.
Og etter en sånn hitparade kan det vel bare gå én vei for et band uten altfor mange av de STORE sangen igjen å spille? Men vår venn med superegoet har noen solide frontmanntriks i ermet for å hjelpe dem gjennom de mindre interessante låtene - de sangene hvor hans forkjærlighet for neopoesi og naivitet har tatt overhånd. For man må beundre Borrells totale mangel på ydmykhet. Han lever seg inn i meningsløse tekster med hele kroppen, kopierer Ian Curtis, og før vi skjønner helt hva som skjedde er han på full fart gjennom publikum opp til miksebordet hvor han, blikk mot scenen og hans eget band, står høyreist over publikum med en positur Jim Morrison burde ha patentert. Og det er øyeblikk som dette som har gjort Razorlight til et band verdt å få med seg.
I am North London trash! Roper han uten selvironi, før de kjører igang med, nettopp, North London Trash.

Men etter et beundringsverdig kort og effektivt sett hvor publikum egentlig har fått høre det de ville (med unntak av Somewhere Else), kjører de likesågreit igang med et encore som tilsynelatende like lenge som hovedsettet. Fiffige kommentarer og spreke fremførelser tilside, så blir det tilslutt litt for mye av det middelmådige for et fredagsstemt publikum, og når klokka nærmer seg siste trikk, er vi ikke alene om å forlate et overmett lokale.

5/10