Etter hva jeg hadde hørt på myspacesidene til Oslobaserte Sally Suicide, så hørtes dette veldig lovende ut. En slags vestkystpop møter shoegaze, en slags The Margarets møter The Lionheart Brothers i friske harmonier av solvarme melodier. Men den gang ei.

Et uinspirerende band entrer scenen uten noen som helst form for tilstedeværelse. De roter litt i trommemaskinene og synthene sine, før de kikker ned i gulvet, der blikket forøvrig blir. Det virker som om de prøver å høres ut som et pubertalt 120 days. Litt som 7-åringer som har fått synther til jul uten at de helt vet hvordan de funker. De bare satser på at det låter fett, mens det egentlig bare låter tilgjort og falskt ut. Da skjønner jeg ikke hvordan dette bandet har et rykte på seg å være gode live, spilt på In The City-festivalen i Manchester og blitt omtalt av NME. Kanskje var de nervøse, kanskje var Rockefeller en for scene, kanskje var det for tidlig på kvelden eller kanskje de egner seg mer som et studioband. Det holdt i hvert fall ikke at vokalisten hadde kul jakke.

For etter 18 minutter hadde jeg fått nok. Da får det heller være at jeg ikke fikk hørt hiten deres ”Black Pop”. Eller kanskje jeg gjorde det? Jeg vet ikke lenger. Trøsten får i alle fall være at jeg fant en 200-lapp.

3/10

Sally Suicide på myspace