Mye støy og lite mat.
Første band ut for undertegnede var norske Lydia Laska. Bandet kombinerer hard rock, støy og aggresivitet på en ganske egen måte. Opp til syv personer på scenen med både fele,gitar spilt med bue og vokal skreket gjennom megafon gjorde sitt til at støyen ihvertfall var tilstedeværende. Aggresiviteten kom bra fram gjennom musikken, mens holdningen til bandet helte mer over mot det nonchalange. (Vokalisten ga riktignok gitaristen en omgang med en medbrakt pisk, noe som rett og slett så jævlig vondt ut!)
Mye bass og lite vokal preget lydbildet. Legger du til en god porsjon støy sier det seg selv at det låter ganske kaotisk. Kaotisk kan være vel og bra det, men her var det en del som rett og slett blei for uoversiktlig. Bandet greide ikke å fange publikum tilstrekkelig.
De har en del kule vrier og vendinger i låtene sine, men det skjuler ikke at flere av låtene mangler essensielle partier. Partier man som publikum blir dratt inn i og ikke slipper ut av før bandet tillater det. Det var det ikke mye av i denne konserten. Tankene gikk lett andre steder.
De avslutta med låta ”Black Metal Robot Club”, som stiller et par klasser høyere. En feit låt og høydepunktet i en ellers grøtete konsert. Bandet virket ikke spesielt engasjerte og støyen ødela for de melodiene som prøvde å snike seg fram. Det var absolutt ikke helt jævlig, men det var langt fra dritfett.
5/10
Lydia Laska
|
