Animal Collective sitt åttende studioalbum, ”Merriweather Post Pavilion”, blir omtalt over hele verden som et av årets beste album, og kalt et av vår tids viktigste psykedeliske band. Det knytter seg dermed naturlig nok en del forventninger når et fullsatt Rockefeller samler seg sammen en helt vanlig onsdagskveld lenge før konsertstart og nærmest piner seg igjennom oppvarmer Panta Du Prince for å sikre seg best plass. Neida, så ille var det ikke. Litt pipete og dunkende i starten, men ble bedre etter hvert. Space-disco i Lindstrøm-stil med merkbart potensiale. Sikkert flink, men nok om det.
Man kunne merke en viss nervøs stemning i salen når bandet fra Baltimore i Maryland entret scenen som en trio for anledningen like etter klokka ti. Man visste liksom ikke helt hvordan man skulle gi respons på det gutta gjorde på scenen. Jeg skuet ut over forsamlingen og merket et relativt intellektuelt publikum, mye eldre gutter. Sett bort i fra turtelduene rett foran meg som danset hemningsløs hippiedans med alt det innebærer, som om vi fortsatt befant oss i år 1972. Men kanskje var det riktig innstilling. Heldigvis får jeg si, dro de av sted etter andre låt, som er det nærmeste Animal Collective kommer en singel, nemlig ”My Girls”. Vi andre ble stående igjen å nøleklappe med sprett jubel og måpende blikk over alt for foregikk på scenen. Mest fascinerende var nok den gigantiske ballen over scenen som malte scenen i alskens farger og mønster. Det enorme platecoveret i bakgrunn hadde ikke like stor optisk effekt som selve albumcoveret har, men promoterte greit for albumet. Ærlig sak det.
Men ”My Girls” er på langt nær det beste Animal Collective har på repertoaret sitt. Allikevel, i går følte jeg det ble mye langtekkelig afrikahyling, mye gjentatte monotone rytmer og synthakkorder som jeg ikke kjente igjen, og det var lenge mellom de virkelig store høydepunktene. Men kanskje var det greit. Da fikk man tid til å sette på seg øreproppene, kikke på den store fargesprakende ballen eller hodelykten til Geologist, og bare havne i egne tanker omgitt av varme farger og mønster så vel som mennesker og dyr, og bare drømme seg bort.
Men så, når jeg minst ventet det, samlet alle lydene seg sammen og ble til ”Daily Routine”, som jeg nærmest har oversett på plata. Jeg har aldri følt at synth-angrepene mellom de stille partiene mot slutten av sangen kom like godt i gjennom som de gjorde live. Det kom helt ut fra intet og ble utrolig vakkert. Et av kveldens desiderte høydepunkt. Men så igjen, ”Brothersport”, som jeg hadde knyttet meg mest forventninger til, ble nesten en liten nedtur. Men de er som de selv sier et studioband, og det kan være litt av et kunststykke å overføre den musikken til en stor scene. Jeg er igjen litt usikker på om de spilte ”In The Flowers”, ”Summertime Clothes” og ”Bluish”, som er mine favoritter fra ”Merriweather Post Pavilion”. Kanskje jeg var for opptatt av videoen med de rumenske folkedanserne som rullet rundt på den store ballen, eller at en time og tre kvarter rett og slett blir for lenge til å oppfatte alt.
Det tok heller aldri virkelig av når bandet kom inn igjen for andre gang og spilte noe eksperimentelt virvar jeg ikke hadde noe forhold til. Kanskje Animal Collective rett og slett er for spesielt interesserte, og ikke bare for sånne som meg, som liker, nærmest elsker en brøkdel av sangene, mens resten av sangene bare havner i en gjørme av alt mulig annet som for all del ikke er dårlig, men som rett og slett bare blir for spesielt til å kunne holde seg skjerpet en hel konsert.
6/10
Foto: Christoffer Næsfeldt
Intervju med Animal Collective
Anmeldelse av "Merriweather Post Pavilion"
Animal Collective på Myspace
