Se for deg at du seiler på en flåte nedover Mississippi, akkurat som Huckleberry Finn, og du kommer i land på en liten strand hvor en mystisk mann sitter å spiller på sin gitar. En sånn mann du bare har hørt sagn om og ikke trodde eksisterte. Han har sjelen til en gammel indianer høvding og kunne sikkert gjort vann til vin og helbredet spedalske om han trengte. Og han synger så fantastisk vakkert og suggerende at du bare må følge han inn til hans menighet! Sånn var det for oss på Rockefeller denne fredagen - vi var alle i David Eugene Edwards menighet!

Hadde alle menigheter vært så heldige å hatt en slik mann til å preke så hadde nok kirkene vært fulle på søndager.

La deg ikke avskrekke av at Woven Hand refereres til som et kristent band, for når du ser de live så vil du garantert glemme dette. Edwards synger vel og merke mye om både Jesus og apokalypsen, men på en sånn måte at du rett og slett får hakeslipp og bare blir stående å måpe, med gåsehud på hele kroppen.

David Eugene Edwards ER musikk- han alene på en scene er mer musikk enn ett helt orkester til sammen - og han kan ikke sammenlignes med noe annet. Stemmemessig får han til og med Sivert Høyem til å høres ut som en småjente, og hans innlevelse på scenen har vel sjelden vært sett siden Woodstock – Edwards vel og merke lever seg inn i musikken helt uten rusmidler. Han spiller for Gud – han går i transe og gråter til og med på scenen. Det er umulig å ikke la seg rive med.

Dersom du er ute etter noe annet enn bredbeint rock’n’roll, fengende pop eller støyende dancemusikk, og vil ha noe annerledes, noe som føles som en knyttneve i magen og som gir deg troen på at verden kan bli god igjen, så kan du sjekke Woven Hand.

Amen!

10/10

Foto: Thomas Dedekam