I bakgården på Blå var det bygget opp en liten forhøyning, som lignet på en scene. Det hele var så ”gjør-det-selv” som det kunne bli. Blant alle menneskene som hadde funnet veien til uteserveringen på Blå denne onsdag kveld, var blant annet Karin Park. DaKarin Park inntok scenen, var det vanskelig for meg å bestemme om jeg skulle være redd eller litt opphisset av artisten som stod der i stram latex. ”Det er ikke så veldig ofte man får høre at man må gå på scenen før den regner bort” sier Karin Park med et smil i det hun gjør seg klar for å spille. Karin Park er høy, veldig høy. Dette førte til min redsel ovenfor den høye kvinnen som stod på scenen, redsel jeg fort fant ut til at jeg ikke hadde noen grunn til.
Karin Park og hennes trommeslager begynte med trøkk, og det enkle høyttaleranlegget som var rigget til på Blå, ga overraskende god lyd. Med et høyt energinivå og dansebevegelser ga Karin Park ga de 200 menneskene som var der noe de ikke ville glemme.
Det skal ikke legges skjul på at Karin Park fremstod tiltrekkende i sitt antrekk. Hun tjener på sitt utseende, uten å på noen måte spille på det, eller overdrive. Det var ikke lenger noen grunn til å være redd. Sammenlignet med Karin Park på plate er dette bare enda bedre. Fremførelsen har enda større trøkk og energi, og det hele sitter enda bedre enn i stereoanlegget. Sanger som Can't Stop Now, Ashes og Out of the Cage fungerer utrolig bra live. Trommeslager, lillebror David Park, skal ha skryt for å holde publikum gående, med aldri helt å slutte å spille. Mellom låtene presenterte han bakgrunnsbeat, som gjorde at man aldri trengte å slutte å bevege seg, selv om låtene tok slutt.

Under konserten skaper Park en tilknytning til publikum med noen kommentarer mellom låtene, og folk vil så gjerne ha mer. Tilhørerne ble riktig sjarmert, og når Park spør: ”Jeg er tørst, er det noe drikke å få her. Noe vann, eller øl?” tar det et halvt sekund før flere av publikummerne er på vei opp til scenen for å dele ølen sin med henne. Låtsortimentet var stort sett hentet fra hennes nyeste plate: Ashes to Gold, en plate som har høstet bra kritikker. Det hele varer i 40 minutter, og gir klar mersmak med tanke på at Karin Park spiller på Oslo Live i sommer. Den lille hjemmesnekrede scenen på Blå fungerte veldig bra som den skulle, tross skepsisen. I det hun takker for seg, kommer det enstemmig og høyrøstet fra publikum at de vil ha mer, mye mer. Mange ble trollbundet av denne lille fremførelsen. Av de som ikke tok veien til Blå denne onsdagen, Karin Park spiller 1. juli i Oslo.

8/10




Etter konserten tok musikknyheter.no en prat med Karin Park.

M: Hvordan er det å stå på en hjemmelaget scene, i forhold til en festivalscene?

KP: Det føles helt topp. Jeg har spilt mange spesielle steder, og det er ingenting som kan overraske meg lenger.


M: Hva er det mest spesielle stedet du har spilt?

KP: Det må ha vært da vi spilte konsert i lyet av et gigantisk tre.


M: Dersom du skulle headline en festival, og får velge to band du skal ta med deg, hvilke velger du?

KP: Flaming Lips! Og…vent litt…

Karin går bort og spør (trommeslager) David, som raskt svarer: Jimi Hendrix. ”Det får du ikke lov til å skrive” sier Karin til meg, ”stryk vekk Hendrix”. Det andre bandet jeg ville tatt med er Rocket from the Crypt, svarer hun til slutt.


M: Hvilke spillejobber gleder du deg mest til å gjøre i sommer?

KP: Alle sammen! Jeg gleder meg mest til å spille live. Det handler mer om å spille, og hvor morsomt det er. Men selvfølgelig gleder jeg meg til å spille på Oslo Live og Øya. Det norske publikummet er alltid så energisk.


Foto: Aleks Gisvold

Karin Park på MySpace