Da Jaga Jazzist spilte i en liten studentbygd på Sunnmøre for noen år siden, var undertegnede en av noen ganske få euforiske tilstedeværende under det som utvilsomt ble årets konsert for de fleste av oss. Selv stod jeg under nesten hele konserten og måpte mens jeg studerte Martin Horntveths forrykende trommehåndverk. Da bandet omsider gikk av scenen etter halvannen times storhet, var jeg kjapt oppe og rappa begge trommestikkene til min nye helt og sto forventningsfullt og venta på signering. Horntveth var for så vidt mer enn villig til å signere trommestikkene, men å gi meg begge to kunne han ikke, da trommestikker ikke er gratis og som han forklarte, ”Et band med ti medlemmer får ikke betalt mer enn et band med tre”. Mine fantasier om feite lommebøker, limoer og champagne viste seg å være grovt oppskrytt, og utrykket ”In it for the Music” fikk nytt innhold.

Storbandet Jaga Jazzist er blant bandene under Øya som faktisk nesten fyller storscenen, med sine ni medlemmer. I følge kapellmester Horntveth har ikke bandet spilt i Oslo siden 2006 og takker for den store ære å skulle spille på hovedscena på bandets favorittfestival. Horntveth, som har grodd et imponerende bikerskjegg siden sist, leverer som vanlig et hardkjør uten like bak trommene, mens gitarstøyvirtuosen Stian Westerhus og resten av bandet solid følger på. Lydbildet til Jaga er fortsatt vannvittig tettpakket, som en vegg, uten at dette egentlig blir ubehagelig. Jaga spiller mye nytt denne ettermiddagen, men er ikke blant bandene som trenger å spille gamle slagere for å glede sitt publikum. Bandet er så samspilte, så finstemte og villige til å øse av sin energi og den tilmålte tiden med Jaga blir så altfor kort. Da ”Oslo Skyline” til slutt toner ut som avslutningsnummer, kan man lure på hvorfor ikke Jaga har spilt i Oslo siden 2006. Man kan jo i hvert fall håpe det ikke blir så lenge til neste gang.

7/10

Foto: Tord Litleskare