Etter en mildt sagt skuffende gårsdag for Oslos kiltkledde skotter, var det nok en fin utblåsning å få ta av til Skottlands største kuliser torsdag kveld. Og i motsetning til det skotske landslaget, skuffet ikke Glasvegas. Det sortkledde, brylkreminnsmurte og RayBaniførende bandet fra Glasgow sitter ikke bare med en av fjorårets beste plater i ryggen, de kan jaggu å produsere gode konserter, også.

De er rett og slett fascinerende kule å se på, disse skottene. Ikke bare rocker de så ølet flyr og kiltene flagrer, men de innehar en sjarm som er få til lags. Vokalist James Allan kjøper det norske publikums hjerter billig for kjærlighetserklæringer og rim med for mange stavelser, mens de kiltkledde brøler med på alle låtene, danser, vifter med flagg og sluker halvlitere. Gleden smitter rett og slett over og skaper helhetlig en meget fin konsert.

Låtmessig gikk Glasvegas fra den rørende «Flowers and Football Tops» til «It's my own cheating heart that makes me cry» (der seks tusen mennesker uten forvarsel plutselig skulle brøle med i den fengende frasen «Liar, liar, liar, liar, liar, pants on fire!»), via den nedstemte «Ice Cream Van» og «Go Square, Go», til konsertens største selvfølgelighet, sangen om sosialarbeideren «Geraldine».

Glasvegas endte til slutt opp med å avgi en meget fin konsert, dog bandet kunne strukket det enda litt lengre i å varte opp publikum, avgitt litt mer trøkk og enda mer spilleglede. Diplomatisk sett forente også Glasvegas de med herreskjørt og de uten, da skottenes småbitre undertone forsvant med den grumsete sekstitallsrocken fra høyttalerne.

8/10

Foto: Jan Erik Svendsen